- Menighetene som eksisterte på Johannes' tid.
- Guds menighet gjennom historien fra den første menighet til Jesu gjenkomst.
- Alle kristne som befinner seg i en situasjon 1ik den budskapene beskriver.
 

Som overskrift kan de ulike menighetene illustreres på følgende måte:

Efesus: Kjærlighetsmenigheten (Eller den rene, sanne, utholdende menigheten.)
Smyrna: Den forfulgte menigheten.
Pergamum: Den verdslige eller statsmenigheten (men også skriftmenigheten.)
Tyatria: Den frafalne menigheten (også menigheten i ødemarken.)
Sardes: Reformasjonsmenigheten (men samtidig den ufullkomne menighet.)
FiladeIfla: Vekkelsesmenigheten.
Laodikea: Den likeglade (sovende) menigheten (eller også den fullkomne.)

Johannes Åpenbaring er først og fremst en profetisk bok; « han skal vise sine tjenere det som snart skal skje.»
Budskapene begynner med den første og rene menigheten som opplever framgang men også forfølgelse. Videre møter vi menighetens stagnasjon, introduksjon av vranglære og djevelens intense forsøk på å utrydde de få som er trofaste og lytter til Jesu råd. Vi blir også vitne til endetidens reformasjon og gjenoppvekking, men også likegyldighet. Slik omtaler disse budskapene menighetenes utvikling og svært varierende åndelige tilstand. Men i tillegg til menighetene på Johannes' egen tid og dens erfaringer gjennom historien, inviteres vi også til å oppdage en tredje parallell. Nemlig det som skjer i ulike menigheter i vår egen tid, når betingelser og erfaringer fra fortiden repeteres. Men la oss først betrakte bud skapene til de syv menighetene for bedre å forstå dem i et historisk perspektiv:
 

EFESUS - KJÆRUGHETS MENIGHETEN

(ca. år 31-100)

Dette er den nyfødte, rene og sanne menigheten som ble etablert av Paulus på sin andre misjonsreise, Ap.gj.18,19. På sin tredje misjonsreise hadde han her den lengste sammenhengende virksomheten som han noen gang hadde på et bestemt sted. Byen ble et senter for kristendommen før første århundre avsluttet. Timoteus var forstander der, 1.Tim.1,3 og senere Johannes. Hedenskapet florerte i byen, likevel holdt de sin tro og lære ren. Lysestakene rundt den viser at de vandrer i Guds lys og at Jesus er blant dem. De er opplyste, ser sannheten og har Den Hellige Ånd synlig i sine liv. Kjærligheten er deres drivkraft. En kjærlighet som uttrykker seg slik Paulus beskriver den i l.Kor.13 kap; Tålmodig, utholdende, tåler ikke det onde (vranglære blir lett avslørt), sann og bevarer troen i motgang.

Men med tiden har mange av dem tapt noe av kjærligheten og Jesus beskriver den katastrofale følge det vil få for dem. Engang frelst betyr ikke alltid frelst. Frelsesforholdet må bevares hver eneste dag. Men allerede når Johannes skrev, hadde vranglæren begynt å påvirke noen av dem. Paulus beskriver også dette i en av sine brev og advarer dem om at etter hans tid, vil det komme glupende ulver inn iblant dem, Ap.gj. 20,29. Også Jesus advarer mot falske profeter innenfor menigheten, Matt.24,25.

Denne menigheten blir berømmet for sitt oppgjør med nikolaittenes lære, som Jesus her sier at han selv hater. Sannsynligvis var Nikolas fra Antiokia den ideologiske guruen for denne filosofiske teologien, som blant annet hevder at aktiv og bevisst synd ikke påvirket sjelens renhet. De som fulgte sekten, skilte Guds lov og Guds nåde fra hverandre. De trodde rett og slett at de ble frelst fra loven, og ikke fra synden loven påpeker og fordømmer. Derfor lærte de at frelsen kunne være på plass, samtidig som individet levde i bevisst synd som ikke var angret, bekjent og avstått fra. De mente seg løst fra loven ved frelseserfaringen. Det er ikke å undres over, at Jesus her sier han hater en slik total destruksjon av evangeliet og frelsesplanen. Grovere frafall enn i kristendommens navn å annullere selve forsoningens hensikt og mål, er det vanskelig å tenke seg.

Til tross for denne menighetens våkenhet med hensyn til omtalte falske lære, var Jesus likevel ikke helt fornøyd med deres tilstand. Rett lære på ett av troens områder kansellerer aldri konsekvensen av det gale på et annet. Menighetens medlemmer hadde begynt å «miste sin første kjærlighet» til sin Frelser. Det greske ordet oversatt «mistet» gjengis bedres som «forlatt.» Hebraismen Johannes benytter (hebraisk tenkesett på gresk) formidler «hvem» du er falt fra, ikke hva du er falt fra. Det skjedde ikke en tilfeldig og beklagelig ulykke slik at de «mistet» kjærlig heten og ikke kan finne den igjen. De forlot et nært forhold til Jesus og er 100% ansvarlige for sin tilstand.

Rett tro og lære uten et like rett forhold til Gud har liten verdi. Noen gir stadig inntrykk av at disse to rette forhold ikke kan forenes og at vi må velge mellom kjærlighet eller doktrinær sannhet hvor Guds hellige lov og Jesu lære gjøres synlig. Med bibelen som rettesnor, kan slike ideer umulig ha validitet. Skriften tilbyr oss alltid både rett tro og et levende gudsforhold. Disse to er i sann teologi (sann kunnskap om Gud,) like uadskillelige som to sider av en mynt. Du kan ikke under noen omstendighet bare ha den ene. «Husk hva du er falt fra,» sier Jesus til dem. «Omvend deg,» slik at Åndens frukter igjen kan vises i ditt liv.

Ordet «omvendelse» kommer fra det greske «metanoia» som betyr å bråstoppe, snu rundt og gå tilbake samme vei du kom. Vår egen vei må oppgis og Guds aksepteres.

Medisinen for kjærlighetsløse kristne er ikke å pynte litt på kursen, ta seg litt mere sammen eller legge om retningen noen
få grader. Ei heller er løsningen å bagatellisere Ordets sannhet og vesentlige korrekte bibelske utsagn (dogmer), om det objektivt rette kontra det som er galt. En total og gjennomgripende forvandling av sinnet må forenes med full og lydig aksept av ordene fra Gud, (Guds Ord.) Husk at utenfor erfaringen å bli født på ny er sann kristendom uoppnåelig.

Råd fra Jesus:

Menigheten fikk to valg:

1. De kunne komme i hu hva de var falt fra og omvende seg.

2. Eller de kunne bli fratatt lyset og Den Hellige Ånds innflytelse i sine liv.

Hvis vi skulle befinne oss i et åndelig miljø som ligner det i Efesus, er disse rådene også våre. Opplever du at en nikolaittisk teologi er ved å få fotfeste i din menighet, blir du oppmuntret til ikke å la deg rive med. Gjør din opposisjon klart synlig og vis dine medkristne hvor farlig denne læren er. Hvis Jesus hater den bør også vi finne den uakseptabel.

"Stor er grekernes Artemis" ropte Efesus befolkning da de jaget Paulus vekk. 
I dag er Efesus sentrum for bade katolikker og muslimers Mariadyrkelse.
Til venstre Artemis. Til høyre paven som tilber Maria iEfesus.

Det ligger ingen fordømmelse i Jesu advarsel til Efesus, om at ulydighet og utsatt omvendelse kan lede til at Den Hellige Ånds lys tas fra dem. Vedvarende mot stand mot Guds kall kan redusere

SMYRNA - DEN FORFULGTE MENIGHETEN

(ca.  år 100-313)

Denne menigheten lå ca. en dagsreise nord for Efesus. I dag heter byen Izmir. Jesus, som selv har lidd og opplevd en smerte full død, er sammen med dem i lidelsene. Menigheten opplever forfølgelse under de romerske keiserne og har store vanskeligheter. Polycarp fra Smyrna blir brent i år 155. I rettssaken der han ble gitt dødsdommen, ble han bedt om å benekte Kristus for å redde eget liv. Han svarte:

«I 86 år har jeg vært hans tjener og han har aldri gjort med vondt. Hvordan kan jeg nå benekte han som frelste meg.»

Systematiske forfølgelser finner sted fra år 250-313. Særlig de 10 årene under Diokletian (284-305), ble mange kristne utryddet. Det er mulig at de 10 dagene med spesiell forfølgelse som er nevnt i brevet til denne menigheten, hentyder til disse 10 årene. (En dag for ett år). Nedslaktningen av de kristne i denne perioden er regnet som den verste i oldtiden.

Diokletians etterfølger, Galerius, fortsatte utryddelsen av de kristne. Rom var på dette tidspunkt redd for kirkens vekst og så på de lokale menighetene som politiske reir, hvor keiser tilbedelsen ble forkastet til fordel for Kristustilbedelse. Myndighetene tolket derfor den kristne forkynnelsen som politisk opprør, og kirkens embetspersoner som geriljaledere som planla statskupp og Roms undergang. Som en handling av politisk loyalitet, måtte alle borgere hvert år møte fram på et oppgitt sted og ofre litt røkelse (ikke mer enn man kunne holde mellom tommel og pekefmger) og resitere «Caecar er Herre.» De som nektet ble konsekvent dømt til døden. Det kostet alt å være bekjennende kristen på den tiden, men forfølgelsene produserte også kvalitetskristne. Kanskje det er en illusjon å tro at vi er kristne hvis Kristus ikke er Herre og har full kontroll i våre liv.

Hvis det var slik i dag som det var på Smyrnas tid, og din avtale med myndighetene, hvor du måtte ofre til en avgud, var neste søndag, ville du da valgt en smertefull død den dagen, for å vitne om din usvikelige tro og dype kjærlighet til Jesus, framfor å kaste noen korn røkelse på ilden og redde livet? Mange av de kristne på denne tiden var grundig født på ny, og valgte som Polycarp heller å dø enn å benekte Kristus i en seremoni som varte noen minutter hvert år. Alle som også i dag er født på ny, vil om nødvendig gjøre samme valg.

Det er neppe mange akseptable graderinger av sann kristendom. Under Den Hellige Ånds

påvirkning, kan vi være i en prosess mot full overgivelse, men frelsen er målet og den realiseres når selvet dør og Kristus blir Herre. Frelsen eies ikke på veien mot overgivelse ved at Ånden kaller, men når overgivelsen finner sted. Deretter bevares frelsen når, et overgitt forhold vedlikeholdes.

Kan det være at forkynnelsen en tid har vært såpass ubibelsk, at mange kaller seg kristne uten å eie en slik erfaring? Det gudsforholdet de hadde, gjorde at de kristne i Smyrna ikke lett lot seg manipulere av vranglære eller bli ofre for likegyldighet.

Råd fra Jesus:

Jesus gir dem ingen spesiell formaning, kun trøst og oppmuntring. Noen få ble redde under forfølgelsene og falt fra. De fleste var tro inntil døden.

(eller den verdslige menigheten)

(Ca.år 313-538)

Vi har nå flyttet oss litt lenger innover i Lilleasia. På kartet kan vi se at byene Johannes skrev til, ligger i en bestemt rekkefølge, slik det ville være naturlig å reise om alle skulle besøkes.

Byen var lokalisert på en høy topp med god utsikt over dalen og Cajeus elven. Et bibliotek med over 200.000 pergamentruller var nest etter biblioteket i Alexandra, verdens største. Også Bibelen, Ordets sverd, ble nå skrevet på Pergament. I denne tiden ble Skriften samlet, som et sannhetsvern mot falsk lære om Gud. Da Satan så at hver kristen han fikk myrdet, produserte ennå flere som var villige til å gi sitt liv for Kristus, hadde han nok psykologisk innsikt til å skifte framgangsmåte. Han sluttet å forfølge og tok i stedet opp kampen direkte mot Guds Ord.

Jesu og apostlenes lære ble forvrengt og det falske budskapet fikk autoritet gjennom en statsreligion. Mange av de ubibelske ideene som nå ble produsert, er ennå med oss, ja selv i protestantiske kirkesamfunn. «Sannhet» ble vedtatt i komiteer og kirkemøter. Den Hellige Ånd, som gjennom Ordet skulle overbevise om synd, rett og dom, ble erstattet med en keiser som av snedige og godt kalkulerte politiske grunner kalte seg «omvendt» og styrte et korrupt og politisk orientert presteskap.

Gamle hedenske guder som tidligere ble tilbedt og anmodet om beskyttelse, ble nå erstattet med døde kristne (helgener), som tydeligvis gjorde samme nytten. Statuene av de hedenske gudene ble gitt navnene til døde kristne og tilbedelsen av dem
fortsatte som før. Slik Bileam lærte Israelittene å drive hor med Moabittene i ødemarken (Esek.16 kap.), ble nå Guds folk, av sine kristne ledere, oppfordret til å løpe etter andre «elskere,» (fremmed lære).

Religionsblanding blir nå kirkens nye måte å evangelisere på. Parallellen til vår tids «evangelisering», hvor ulikheter legges bort til fordel for samlende økumenisk likhet uansett hva Guds Ord står for, er slående. I den historiske Pergamum menigheten, ble de kristne advart mot alt jødisk, med ble aktivt ledet mot grekernes og babylonernes gamle tro. Hedenskap blandes med kristen dom. Augustin og flere andre

Jesus sier han vil kjempe mot denne menigheten med sin «munns sverd» (Sitt Ord), dersom de ikke omvender seg. Herren utfordrer alltid menneskelige tradisjoner og falsk lære med Ordets sannhet. Ingen av oss bør følge en lære som avviker fra Ordets sverd. Gud alene, ikke prester, kirkemøter eller komiteer definerer sannhet.

Også denne menigheten hadde, på samme måte som de troende i Efesus, problemer med nikolaittenes lære hvor frelsen ble sagt å løse Guds barn fra Guds lov. Med tanke på hvor populær denne teologien er i vår tid, må dette være en av djevelens teologiske bestselgere. Or dets «tveeggede» sannhets-sverd kan slå i to retninger. For de som tror, tar imot det og lyder, bringes frelse. De som benekter det og avviser sannheten, velger derved fortapelse. Efes. 6,17. Dette sverdet «trenger igjennom, helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd,» Heb.4,12.

Men teksten sier at noen holdt fast på Bibelens lære og tok vare på Ordet, til tross for at Satans bolig nå sies å være midt iblant dem. Dette er en passende beskrivelse på at hedenskapet nå tok kristendommens navn og plass. Det var keiser Konstantin som på dette tidspunkt, innførte soldagen (søndag) som ny «kristen» hviledag, siden alle de hedenske soltilbederne da kunne kalle seg kristne uten å endre ideologi. Denne politiske genistreken var glimrende økumenik, men forårsaket en elendig kristendom. Budskapet til denne menigheten sier at de trofaste har daglig påvirkning fra djevelen, men ved å ta Guds fulle rustning på, kan de holde stand.

Bibelen blir i denne tiden også oversatt til gotisk (Vulfila). Keltere og Gallere sprer den i sine områder. Hele Norden inkludert England snakker samme språk og keltiske misjonærer arbeider på Island og i Skandinavia. Dette leder til at mange finner og følger bibelske sannheter, inkludert bibelens syvende-dags sabbat, lenge før katolisismen ble påtvunget oss ved årtusenskiftet.
 

Jesus indikerer to mulige utfall for denne menigheten.

1. De som ikke fornekter sin tro på tross av vranglære, og de som omvender seg fra   vranglæren er i samme kategori.

2. De som aksepterer frem med lære og holder fast ved nikolaittenes «lovløse» ideologi, må omvende seg eller finne at de har gjort Gud selv til fiende.

Skulle noen av oss være i det samme teologiske dilemma idag, er Jesu råd like aktuelle for oss. Vi har ikke andre valg enn de Herren tilbyr Pergamum. Alle som velger å være trofaste og derfor mottar kraft til å seire over djevelens fristelser og bedrag, loves åndelig føde (manna) gjennom Den Hellige Ånd og et nytt navn som uttrykker den Kristus- like karakteren som er utviklet i dem. Da Jakob seiret, fikk han navnet Israel. Alle de som på samme måte seirer i Guds kraft, får tilhøre Guds sanne folk.
 

TYATIRA - MENIGHETEN I ØDEMARKEN

(eller den frafalne menigheten)

(Ca. 538-1517)
 

Denne byen var velstående og lå i det nordlige Lydia nær Mysia. På denne tiden var den en typisk industriby.

Religionsblandingen ble nå total. Kun noen få har øyne som kan skjelne mellom lys og mørke, men disse få fikk Guds styrke til å tjene og la lyset skinne til den dag det skal lyse over hele jorden. Vi finner etter hvert denne trofaste, utholdende menigheten gjemt i fjellene i Sveits, Frankrike og England (Wales) og spredt rundt i verden hvor de mot slutten av perioden har gått i skjul med sine bibler. Sporene etter disse virkelige kristne i middelalderen har gjennom senere tids historisk forskning blitt mer synlig, (se tidl. nummer av MVV). Men maktkirken, den frafalne (skjøgen Jesabel), får lov å herje og blir i blant for sterk. Den historiske Jesabel kan vi lese om flere steder i 1. og 2. Kongebok. Hun ledet Israel inn i Baaltilbedelse.

Den «moderne» Jesabel har infiltrert en rekke av den gamle Baaltilbedelsens dogmer inn i den kristne kirke. De som ikke tar Guds fulle rustning på, vil ubemerket gli inn i den frafalne læren. Pavemaktens «horeliv» med verdens skikker, selv om den utgir seg for å være Jesu representant, er å gi et vrengebilde av Guds karakter og vilje. Mange av de senere kapitlene i Åpenbaringsboken er viet denne frafalne kirken, siden dens innflytelse skulle strekke seg over hele jorden og helt ned til endens tid. Ingen enkelt organisasjon har til de grader vært djevelens verktøy for produksjon av falsk lære, som pavemakten.

Hvor dypt «kirken» hadde falt, kan illustreres ved følgende historie: «Før han kom til en by eller landsby, pleide inkvisitoren å underrette de lokale myndighetene om sitt planlagte besøk, og når han kom, ble befolkningen kalt sammen for å høre han preke. Han ville så proklamere en «nådetid» på 15-30 dager, da folk kunne tre fram for å bekjenne sin synd og - enda viktigere - for å rette beskyldninger mot andre. Det er ikke vanskelig å forstille seg den redsel dette må ha skapt mens folk tenkte på om en fornærmet nabo kunne komme til å fortelle om en tankeløs bemerkning eller et uoverveid spørsmål som var ytret langt tilbake i tiden, men som nå kunne bli oppfattet som et ut trykk for sympati med kjetterne.

Det hendte at folk anga hver andre av ren og skjær ondskap, eller i et forsøk på å redde eget skinn. Da den omtalte nådetiden var omme, gikk inkvisitoren til aksjon. Og når offeret først var blitt stilt for inkvisisjons domstolen, lå hans eller hennes eneste håp i en uforbeholden «tilståelse» og i navngivning av andre som kunne mistenkes for kjetterske meninger. Offeret fikk ikke vite hvem som hadde framsatt anklagene og det var liten mulighet for å bli frikjent, siden inkvisitoren var dommer og samtidig «troens» (egentlig tradisjonenes) beskytter i én og samme person. Den mistenkte (angitte) ble antatt å være skyldig, med mindre det forelå ugjendrivelige bevis på det motsatte.» (Fra «Fortidens gåter, Middelalderen,» Det Beste AS,1985.)
 
 
 
 

Ingenting som talte mot beskyldningene ble aktivt søkt funnet ut av anklagerne. Det var ingen forsvarer tilstede og ingen som ønsket objektiv sannhet framlagt. Dette djevelske og lukkede sladre og angivelsesprinsippet, ble senere lenge holdt i hevd i politiske regimer. I dag er dette katolske middelalder systemet mest utbredt i religiøse (også «kristne») grupper, hvor manipulerende ledere ønsker ensidig innsyn, for å kunne gjøre vedtak bak medlemmers rygg. Ofte informeres alle andre om ledelsens holdninger og bestemmelser, men personene det gjelder møter bare andres tause og informasjonsløse reaksjoner. Sosial gruppe-psykopati er et brukbart fagord for denne tilstanden. I slike autoritære miljøer, skyldes tausheten og lukketheten nesten alltid at det er mye usannhet i påståtte anklager.  Åpenhet oppleves da truende fordi sannhet kan synliggjøres som løgnens fiende. Disse brevene i Åpenbaringsboken er ikke bare skrevet for at vi skal vite hva som engang skjedde. De er også å lese for vår lærdom.

Keiser Konstantin utsteder den første  søndagsloven.

Hver eneste gang noen kommer til deg, enter det er på telefonen eller ved personlig frammøte, og vil fortelle noe negativt om et annet menneske, bør du si fra med engang at du ikke ønsker å høre på, men at du er villig til å være med å besøke nevnte person for å snakke om det som oppleves viktig å om tale. Hvis du selv liker å baktale og er aktiv i dette bruddet på Guds prinsipper eller passivt jatter med uten å advare når djevelen på denne måten bruker et annet menneske til sin hensikt, kan du være garantert at denne alvorlige synden blir skrevet etter ditt navn i Guds bok i himmelen. Du kan bli tilgitt, men det skjer bare etter oppriktig anger, bekjennelse og et inderlig ønske om å søke Guds kraft slik at dette aldri skjer igjen i ditt liv. Dette er hva Guds Ord lærer uansett hva tradisjonene i våre respektive kristne miljøer har gjort vanlig og ufarlig. Om det ikke var slik, ville bibelens budskap være usant.

Guds nåde tilgir ikke aktiv, bevisst og valgt synd uten er kjennelse og anger. Guds nåde «driver til» omvendelse fra synd.

Du kan risikere å bli svært ensom om du vil følge Guds system, selv i en kristen menighet.

Men du finner også fort de som ønsker å følge himmelens prinsipper, og de blir dine meget gode venner. Husk at du aldri må forveksle advarsel mot forkynnelse av falsk lære, som selvfølgelig er alle sanne kristnes plikt, med ondsinnet personangrep, uten at vedkommende det gjelder er tilstede. Sistnevnte fall må aldri forbli uangret og uoppgjort i en personlig kristens liv.

På Tyatiras tid «hadde inkvisitorene ubegrenset myndighet. De ble utpekt p.g.a sin brennende nidkjærhet, og drev sin virksomhet i dypeste hemmelighet inntil de kunne få ofrene til å bekjenne i full offentlighet ved en auto da fè.. Bare de som hadde tilstått, men ikke ville avsverge sitt «kjetteri» - en tiendedel av til fellene - ble brent, men ingen som trådte inn i inkvisisjonens uhyggelige fengsler, kom noen gang ut igjen uten merker på kropp og sjel. Ikke sjelden døde ofrene i fengslet. I 1252 ble tortur tillatt, og det ga inkvisitoren et nyttig hjelpemiddel.» (Samme kilde.)
 
 
 

Det er også i denne tiden to valg for de kristne; 1. Å rømme til ødemarken,( se Åp. 2,6,) og der ta imot mat (ordet) og vann (Den Hellige Ånd) fra Gud og bli bevart. Ingen byrde blir lagt på dem. De blir lovet morgenstjernen. En rimelig betydning er at lampen som nå lyser på mørke steder (de selv) skal lyse inntil dagen bryter fram og morgenstjernen lyser opp. Dette er en profetisk skildring av at den mørke middelalder skal bli avløst av det lyset som skal kommer fra reformasjonen og boktrykkerkunsten, som kan bryte den katolske kirkes forbud mot å eie og lese bibelen og derfor bringe Guds sanne Ord til alle. (2.Pet.1.19). Han oppmuntrer dem også med at de engang skal få makt og regjere sammen med Kristus. Dette må ha vært styrkende for dem som opplevde romerkirkens makt på det kraftigste. 2. De som følger Jesabel får klar beskjed. Både Jesabel og hennes barn (avleggere av den katolske vranglæren) vil bli rykket bort fra Herrens hånd.

Jesabels  menighet sto i sterk kontrast til menigheten i ødemarken.

Mørket er der allerede. De som driver hor (er utro mot sin Herres sannhet), med henne vil komme i stor trengsel, særlig i framtiden når Jesabel vil bli kastet på sykeseng (Da pavemakten mottok sitt midlertidige dødssår i 1798

SARDES - REFORMASJONSMENIGHETEN

(eller den ufullkomne menighet)

(ca. 1517-1750)
 

Denne byen lar først høre fra seg i det 7.århundre f.Kr., da den var det Lydiske rikets hovedstad. Senere utgravninger av et prektig tempel, teater og slott tyder på at det var en rik by. Den var også en garnisonsby, og var kjent for sin militærstyrke. En periode var den regnet som en av verdens største metropolia, men hadde på den tid Johannes skrev, mistet mye av sin makt og levde på fortidens prestisje. Sardes betyr «rykte,» og denne menighetens største problem var nettopp hykleri. Da den ble ødelagt av et jordskjelv i år 17. e.Kr., «solgte» innbyggerne sin lojalitet til Rom for å kunne motta penger til gjenoppbygningen. Denne uhellige alliansen var aldri noen gang Guds vilje, siden det alltid må bli konflikt mellom statens politiske prioriteringer og menighetens behov for å lyde Gud over Keiseren, når deres mål er ulike. Den symbolske parallellen i senere tid bringer oss til reformasjonsmenigheten.

Sju Guds ånder og sju stjerner (engler) følger nøye med det som skjer i de protestantiske menighetene, som nå begynner å lyse opp i middelaldermørket. Huss står modig fram, Luther, Calvin og Zwingli m. fl. gjør det samme, alt etter det lys de har. Disse tåler ikke Jesabels lære, leser vi og avslører den! Men Jesus sier til dem etterhvert; «kom derfor ihu hvordan du har mottatt og hørt. Hold fast på det og omvend deg!» Men mange av reformasjons menighetene ga etter hvert opp «Skriften alene» som motto. Der for kaller Jesus dem døde!

Overraskes du av Jesu brutale beskrivelse? Forstår vi egentlig at ingen når målet når de går av mange stasjoner før de er framme? Frelsesbetingelsene er ikke tilpasset ulik grad av oppriktighet, men står i forhold til vår holdning til det lys Gud har gitt.» Jeg vet om dine gjerninger, at du har navn av at du lever...» Det er et hardt budskap. Selv om dette er en oppvåkningstid, var det mange som fort la seg ned for å slumre videre. De var for nøyde med det lille lyset de hadde, og motarbeidet alle som hadde sett mer enn dem selv. - De ville ikke granske Guds Ord for videre vekst. - De forsto ikke fullkommenheten Gud krever siden de ikke oppdaget løftene som alltid står bak Guds krav. - De var ikke omvendte, selv om de hadde forstått mye av vrang læren som hadde kommet inn i deres kirker.

Den siste delen av Luthers liv viser dette klart, men andre reformatorer og protestanter var heller ikke villige til å gå fra lys til lys. De reformatorene som gikk videre mot den store adventvekkelsen som fulgte, oppdaget mange glemte sannheter i Guds Ord, men de ble tildels meget stygt behandlet av de som ville stanse reformasjonen. (Se også artikkelen «Sacrament

I senreformatoriske oppgjør med egne trosfraksjoner, gjentok mange av reformatorene det katolske feilgrepet, nemlig å la kirkemøter hamre ut «creeds» eller troserklæringer, som ble slik formulert at flertallet til slutt kunne gi sin aksept. Straks stanset videre studium av Guds Ord slik at Den Hellige Ånd ikke lenger kunne lede dem til nytt lys. Systemet fungerte slik, at de som etter troserklæringenes vedtak, fant mer lys, måtte tolkes som kjettere, siden det de påsto ikke var vedtatt av noe kirkemøte eller sto i den tidligere skrevne troserklæringen.

Men noen få i Sardes har ikke sølt til sine klær, leser vi. Gjendøpere m.fl. blir forfulgt. Mange må flykte fra både katolikker og protestanter. Var ikke USA blitt redningen for Guds menighet, så spørs det om sannheten hadde fått vokse videre. «Men jorden kom kvinnen til hjelp» (Les hele Åp.12.kap.) Nytt land, ny jord ga ny sjanse slik at de som måtte flykte fra religiøs forfølgelse, kunne overleve. Religionsfrihet ble deres kjennetegn. Men Satan forfulgte dem etterhvert også der, ved å flytte «sine» over til USA, men Guds menighet hadde fått et stort forsprang med rom for vekkelse og vekst.

To utfall var også her mulig:

1. Noen søler ikke til sine klær, (med syndige vaner holdninger og liv.) Noen omvender seg fra sin synd (tvetter sine klær) og kjører reformen videre på bibelsk grunn. Men de er få; sier Jesu brev til Sardes.

2. De andre er fornøyde med tilstanden så langt. De stopper opp sin åndelige utvikling og legger seg til å sove. Når vekkelsen kommer over neste menighet, er disse ikke rede, men fortsetter i sin stagnasjon.

Serien om Åpenbaringsboken fortsetter i neste nummer, med de to siste menighetene og seglene.