Mange har uttrykt sin begeistring og glede over at de nå ser bedre hvorfor og hvordan Jesus måtte bli oss lik. De ser at hans kjærlighet og offer er langt dypere og større enn de tidligere var oppmerksomme på. De opplever hans engasjement og omsorg sterkere enn før, og forstår at hans nåde inneholder mer enn oppgjør med fortiden. Med denne innsikten blir Jesus mottaker av all ære, kredit og makt for det han gjorde og gjør uten å måtte overlate resten av våre liv til en humanistisk motivasjons respons.

For vår egen del er denne debatten litt ufattelig. Bibelens lære om Jesu natur er like selvfølgelig som at vann er vått og solen gir lys og varme. Det er enkeltes kamp mot Skriften som overrasker. Sammen med kristne som har akseptert at Guds Ords forsoningslære inneholder løftene om å gjenopprette Guds bilde i mennesker, snakker vi aldri om Jesu natur, for det er både naturlig og gitt. Hvorfor bruker mange kristne energi på å blokkere så mange av bibelens sterkeste løfter? Til dags dato har vi verken skriftlig eller muntlig fått et eneste fornuftig svar. Hva slags ideologi driver mennesker til ikke å ville se selve hjørnesteinen i Jesu fornedrelse og offer, som definerer hans enorme kjærlighet og samtidig bygger himmelbroen fra synd til rettferdighet for oss svake, falne mennesker? Hvordan tenker kristne som gjør bibelens mest attraktive og håpefulle budskap til noe motbydelig?
 

Trengte Jesus en frelser?

Noen få sliter ennå med å forstå vårt resonnement. Vi kan som nevnt ikke se at Guds Ord på dette området har uklar forkynnelse, og har oppriktige problemer med å se opposisjonens teologiske begrunnelse. La oss som utgangspunkt atter engang gjøre det tindrende klart at Jesus aldri syndet, han var ikke en synder, han gjorde aldri synd og han ga aldri etter for fristelse. Han ble «prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.» «Hvem av dere kan overbevise meg om synd,» sa han engang. «Han som ikke visste av synd,» sier Paulus. «Han som ikke gjorde synd,» er Peters måte å si det samme på. Og Johannes benyttet uttrykket, «og synd er ikke i ham.» Heb. 4,15. Joh. 8,46. 2.Kor.5,21. 1.Pet.2,22. l.Joh.3,5.

Dette har vi i mange innlegg i løpet av noen år så grundig hamret fast, at ingen, absolutt ingen, kan tro, tenke, mene, synse eller mistenke oss for å stå for noe annet. Dette er en avsluttet og endelig sak. Vi har her ikke noe annet å forholde oss til enn det Skriften formidler.

Men, sier noen. Når vi i «Mens Vi Venter» skriver at Jesus tok fallen natur, (gresk «sarx»), blir han ikke da en synder likevel?  Nei det blir han aldeles ikke! Da Adam syndet begynte en degenereringsprosess. Synden kom inn i verden da og har vært her siden. Døden ble også en realitet på grunn av synd og har «trengt gjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» Rom. 5,12.15.17. Skylden er heller ikke vår fordi Adam syndet for oss alle, men fordi vi syndet alle.

Konsekvensene av at Adam bragte synd inn i verden må alle leve med. Syndeskylden får vi fra vår egen synd. Konsekvensene inkluderer en degenerert natur som arves, ikke personlig skyld på grunn av denne naturen.
 

Bibelen forkaster arveskyld.

Guds Ord lærer ikke at synde skyld går i arv men vektlegger sterkt at den ikke gjør det. Esekiel kap. 18 er et høvelig eksempel som viser dette gjennomførte bibelske prinsippet. Her forbyr Herren Israel å benytte et ordtak som gir inntrykk av at skyld over føres fra en generasjon til den neste. Ordtaket lød: Fedrene eter sure druer og barna får såre tenner,» Esek. 18,2. (Jeremia forbyr også Israel å benytte dette ordtaket, Jeremia 31,29.) «Hvordan kan dere bruke dette ordtaket i Israels land,» sa Gud til dem. «Så sant jeg lever, sier Herren, dere skal ikke mer bruke dette ordtaket,» v.23.

Hvorfor ble ordtaket forbudt? Fordi det kommuniserte gal teologi og sa noe ufordelaktig og urettferdig om Gud. Teologi betyr«kunnskap om Gud.» Gal teologi sier noe galt om Gud. Alle er individuelt ansvarlige for Gud. Det andre av Guds ti bud, forteller at fedrenes synd viderefører mange konsekvenser, men ikke skyld. «Den som synder, skal dø,» Esek. 14,4. Skylden kommer fra egen synd ikke fra andres. Profeten forklarer videre i detalj hvorfor Gud har imot læren om arvet syndeskyld, som den katolske Augustin reintroduserte og som mange protestantiske kirkesamfunn glemte å protestere imot. Reformasjonen er ikke fullført før bibelens sannheter er vunnet tilbake.

Jesus framvises i templet.

---

Men hvis denne mannen får en sønn som blir en voldsmann, gjør urett, undertrykker, raner og røver og ikke lever etter Herrens lover og bud, da er han skyldig på grunn av sin egen synd, versene 10-13. Men hvis denne urettferdige sønnen igjen får en sønn som tar avstand fra farens synd og selv lever et rettskaffent liv, viser godhet og lyder Guds bud, da skal han selvfølgelig ikke bære sin fars skyld, for han er jo rettferdig, versene 14-18.

Gud går i dette kapitlet i Esekiels bok, gjennom flere generasjoner for å gjøre det helt klart for Israel at syndeskyld ikke går i arv. Det er personlig og individuell synd som formidler skyld. Men Israel var så glad i det falske dogmet om arveskyld, at de rett og slett protesterte mot det Gud sa. Selv i dag har denne ubibelske læren stor attraksjon blant mange som bekjenner kristennavnet. Sannsynligvis er årsaken til populariteten den samme nå som da. Hvis skylden kan plasseres et annet sted enn i eget hjerte, oppleves det behagelig. Hvis syndeskylden er knyttet til en fallen natur og til Adams gedigne tabbe for mange tusen år siden, kommer vår egen falne naturs mange sprell idag utenfor eget ansvarsområde.

Nei, sier Gud Ord, det er ikke slik. Folket hadde behag i sine egne dogmer når Herren mente noe annet. «Hvor for skal ikke sønnen bære farens misgjerninger? sa de. Fordi «sønnen har jo gjort rett og rettferdighet, alle mine bud har han holdt og gjort etter dem,» sa Gud, vers 29. Gang på gang gjentok Gud dette grunnleggende prinsippet i versene 20-28. Men vet du hva Guds eget folk sa? «Herrens vei er ikke rett,»vers 29. Gud svarte; «Er ikke mine veier rette Israels hus? Er det ikke deres veier som ikke er rette» vers 29. Til slutt konkluderte Gud debatten med sitt gjenstridige folk. «Derfor vil jeg dømme dem, Israels hus, hver etter hans veier, sier Herren. Omvend dere og vend dere bort fra alle deres overtredelser, for at ikke noen misgjerning skal bli dere til fall! Kast fra dere alle deres overtredelser, som dere har gjort dere skyldige i! Få dere et nytt hjerte og en ny ånd!» versene 30.31.

Gud sier her at egen synd gir egen skyld. Denne skylden kan bare fjernes ved anger, omvendelse og tilgivelse. Omvendelse er her knyttet til å vende seg bort fra overtredelse av Guds lov. Vi dere sies det at det er denne overtredelsen av Guds lov som «har gjort dere skyldige.» Helbredelsen fra tilstanden som stadig leder til nye overtredelser og derved nye synder og skyld, er å la Gud skape et nytt hjerte i oss ved sin Ånd. Gud visste godt at hvis folket la bort den falske arveskyldlæren, ble de sittende med sin egen skyld uten å kunne fortrenge eller prosjektere den. Da først blir Guds løsning mulig.

Også andre steder i Guds Ord er dette prinsippet synlig. (Se 5.Mos.24,16. 2.Kongebok 14,6.2.Krøn.25,4.) Budskapet er at ingen er skyldig for andres synd. Herren ba dem ikke flykte fra individuelt ansvar. La oss i stedet løse dette problemet på en annen måte, sa Gud. La meg gjøre et mirakel med og i deg. Slik at du får et nytt sinn som ikke lenger lyster etter å bryte mine bud. La meg tilgi deg dine overtredelser og gjøre noe med deg slik at du slutter å være overtreder av mine lover, for da vil du ikke lenger plages av skyld.
 

Synd som prosess.

Adams synd  Ond, fallen og syndig natur  Lyst til synd p.g.a. naturen Fristelse 
Respons Ja til synd
             Nei til synd
 

La oss se litt på elementene i syndens prosess, for å finne ut om det er mulig, det Bibelen påstår, at Jesus «i ett og alt» ble oss lik, «er prøvet i alt i likhet med oss,» og kom i «syndige menneskers likhet,» uten å behøve å synde. (Heb.2,17. 4,15. Rom. 8,3.) Kan han på denne måten ha tatt vår falne natur uten selv å være en synder?

Paulus sier i Rom. 7,5 at så lenge vi er i vår syndige natur, blir de syndige lystene vekket. Hvordan kan Paulus her si «så lenge vi var»? Er vi ikke alltid i den da? Det Paulus sier kan bare bety at vi ikke behøver å være i den og det dokumenterer igjen at han med natur selvfølgelig ikke mener bare «kropp av kjøtt og blod,» for det er da svært rimelig at vi har den å hanskes med til veis ende. Paulus uttalelse må bety at den falne naturen kan settes ut av spill. Kunne ikke da Jesus ha en slik natur, uten å «være i den,» når du og jeg kan det? Med andre ord, uten at den hadde noen kontroll over han.

Når Paulus sier at å være i den syndige naturen vekker syndige lyster, betyr ikke det at å ikke være i den vil forårsake at de syndige lystene ikke vekkes? Det innebærer at Jesus godt kunne ha fallen natur uten å synde. Det er ikke en degenerert natur med mulighet til å gi etter for den som er synd, men å gi etter for den. Og det gjorde han aldri.

I Jakob. 1,14,15 leser vi, «Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst. Når så lysten har unnfanget, fører den til synd-» videre sier Paulus at «De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet sin onde natur med dets lidenskaper og lyster. Gal.5,24.
 

Konklusjon:

* Adams fall ga oss alle en fallen natur, Rom.5,12.
* Men vi behøver ikke «være i»denne naturen eller være dens slaver, Rom.8,9.
* For den kan korsfestes og holdes død, Gal.5,24.
* Og vi behøver da ikke la oss lede av den, Rom.8,4.
* Siden vi kan avvise å følge begjæret den skaper i oss, Gal.5,16.

Og da må vi igjen stille spørsmålet; Siden forsoningen og evangeliet om den, lover å sette den falne naturen ut av spill, slik at den ikke leder, styrer, bestemmer og dominerer over oss, har da ikke Guds Ord rett i at Jesus kunne bli oss lik uten verken å ha eller gjøre synd. Det er ingen syndeskyld i muligheten til å synde.
JB