Ofte leste han velmenende råd i kristne blader og bøker om hvorfor så uforholdsmessig mange valgte å forlate menighetsfellesskapet. Hans forkynner-kollegaer som skrev de gode rådene og hadde satt seg inn i problemet, var alle enstemmige i sine konklusjoner. Med stor sikkerhet proklamerte de at menighetsmedlemmers manglende åndelighet var en viktig begrunnelse til at andre menighetsmedlemmer sluttet å være det.

Disse bastante og vedtatte frafalls-begrunnelsene plagde Richard, fordi hans egne erfaringer som pastor for mange ulike menigheter, hadde gitt han andre tanker om hvorfor menighetens bakdør stadig sto på gløtt. Bøkene han leste slo fast at kalde, uvennlige, lite imøtekommende, harde, selvopptatte og formalistiske medtroende var en vesentlig del av årsaken. I praksis betød det at de ikke smilte bredt nok, hilste hjertelig nok, klappet besøkende mange nok ganger på ryggen, sang glade nok sanger og stadig inviterte de andre til middag etter gudstjenesten.

Kurs for å pugge Åndens frukter.
 

En stund trodde nok Richard litt på det ekspertene sa og skrev. Han var virkelig motivert til å lansere sine egne smile, hilse, klappe og syngekurs, slik at flere kunne få lyst til både å bli og forbli Guds barn. Tilbudene og mulighetene var mange. Noen av fagfolkene reiste rundt med godt utprøvde undervisnings og påvirkningspakker, som kunne lære menighetens mange frelste virkelig å bry seg om de som ennå ikke var det. På relativt kort tid kunne de gjenfødte lære å vise varme og oppmerksomhet, kutte ned en god del på tv-titting, slik at det ble mere tid til å arbeide med sjelevinnende aktiviteter, samt lage en forbønnsliste som igjen gjorde det lettere ikke å glemme tid med Gud.

Videregående og litt mer avanserte kurs ga kompetanse til å dramatisere bibelfortellinger, etablere celle-grupper i menigheten, trening i å vitne og opplæring i å ta på mennesker for å vise aksept. Han tok også tid i sitt ellers travle program til å besøke noen av de menighetene som hadde utviklet en stil og et møteformat som kunne tiltrekke massene. Selv om han hadde hørt andre fortelle sine reaksjoner, fant han klappingen, de unisont oppstrakte hendene, den rytmiske og smekre dansemusikken samt hoftevrikkingen litt uvant og distraherende.

Den koselige klubb-atmosfæren, småpratingen i benkeradene og avslappende stemning var i seg selv ikke ubehagelig, men han reagerte med bekymring på at forkynnelsen av Guds Ord kun ble gitt 7-8 minutter i det ellers varierte programmøtet. Da han etter gudstjenesten gikk ut av kirken, følte han nok at det hadde vært hyggelig, men noe budskap å ta standpunkt til eller reflektere over kunne han ikke huske å ha fått med seg.

Han tenkte med seg selv at hvis alle møtene var slik, behøvde egentlig ingen å ta med seg bibler til Guds hus. Da han så seg omkring, oppdagen han at de fleste tydeligvis var kommet til samme konklusjon, siden det var svært få eksemplarer av nevnte bok å se. Disse opplevelsene gjorde sterk inntrykk på Richard og han valgte å oppsøke mange av de personene som tidligere hadde vært medlemmer i hans menigheter. Først ville han gjerne finne ut hvorfor de hadde blitt borte, og etterpå ville han lete etter måter å gjøre et gudsforhold attraktivt for dem.
 

Kontakt med frafalne.
 

Til å begynne med var det flere av dem som sa at manglende omsorg og kalde medkristne var hovedårsaken til at de forlot menigheten. Men da de følte seg litt tryggere på sin ex-pastor, kom de fleste med en annen forklaring. De hadde aldri overgitt seg helt til Kristus. Menigheten hadde for en tid representert et hyggelig sosial miljø for dem, men noe dypt, personlig og daglig forhold til Gud hadde de ikke hatt.

Pastor Richard fikk mye å tenke på etter disse intervjuene. Med smerte måtte han innrømme for seg selv og sin Gud, at han hadde vært fornøyd med at disse menneskene kom til kirken hans, enda han innerst inne godt visste at de ikke var omvendte. Han ble også klar over at det samme nok var tilfelle med mange av de som ennå var å se i benkeradene. Uten et helt annet forhold til Gud, ville de fleste av dem bli borte på veien og gå fortapt.
 

Forfulgte kristne.
 

Han tenkte på hva bibelen hadde å si om endetidens forfølgelse og motstand. Ville medlemmene av hans menighet forbli trofaste når livet sto på spill? Hvorfor syntes kvaliteten på Guds folk å ha vært annerledes i vanskelige tider? Nå løp mange ut av kirken for aldri å komme tilbake hvis noen oppførte seg lite pent mot dem eller på annen måte såret dem. Det måtte da ha vært ganske sårende å bli brent på bålet, spist av løver eller halshogd. Millioner av mennesker valgte heller å dø framfor å gi opp sin tro. Hvorfor? Hva slags tro hadde de? Selv om stemning, miljø og skulderklapp oppleves behagelig, møter det neppe så basale behov at noen villig går i døden for å erfare det.
 

Det virket nesten som om martyrene hadde fått tak i en måte å være kristen på, som må ha vært ganske annerledes enn det som var tilfelle for hans menighets medlemmer. Det var tydelig at martyrene ikke forlot Gud ved den minste ubehagelighet eller motvind.  Hva kunne deres hemmelighet ha vært? Hvor for trengte ikke de som ble pisket og myrdet for Jesu skyld 50 sosiale støtteputer og behandling med silkehansker for å forbli troende?

Ingen har noe imot sosialt fellesskap

Kunne det være at evangeliet som ble forkynt for dem og den Kristus de hadde møtt, gjorde noe helt spesielt med dem? De kunne tråkkes på, baktales, hudstrykes og kastes i fengsel, men de sluttet ikke å være levende aktive kristne av den grunn. Igjen tenkte Richard på alle de han visste om i sin relativt store menighet. I sitt indre blikk så han dem for seg - den ene etter den andre. Han kjente dem ganske godt etter alle disse årene. Hvordan ville han eller hun reagere om noen i menigheten hadde skjelt dem ut, kalt dem stygge navn, gitt dem en ørefik, fratatt dem et verv og stemplet dem udugelige, bedt dem holde munn for å la skikkelige folk si noe, stikke fingrene i ørene for å slippe å høre det de sa. Relativt uskyldige overgrep tenkte han, i forhold til å bli fengslet, mishandlet og myrdet.

Tankene gikk fra person til person. De fleste pleide å sitte på sine mer eller mindre faste plasser i kirken. Fra talerstolen hadde han god oversikt. Richard kjente tårene presse på, idet han motvillig tillot resultatet av sitt lille tankeeksperiment å bli bevisst. Hadde episodene han fantaserte virkelig funnet sted, var han temmelig sikker på at han ikke ville hatt en eneste tilhører å forkynne for neste helg.
 

Richard blir født på ny.
 

Oppdagelsen ga han et sjokk han aldri kom over. Han ble sa fortvilet, at han var sykemeldt en tid. Han begynte en bønnekamp med Gud og hadde et oppgjør med sin egen forkynnelse. Resultatet var at pastor Richard ble født på ny. Hans forkynnelse ble aldri mer som før. Noen forlot hans menighet og gikk andre steder hvor det var mer underholdning å oppleve og mindre alvorlige appeller om overgivelse og dype studier av Guds Ord. Men mange flere kom til hans kirke og ble vunnet for Kristus. Med stor iver la han fram for sine tilhørere valget mellom Kristus og verden. Han forkynte løftene om kraft til seier over synd og et endret liv. Han ba ofte mennesker ta et standpunkt og ble etterhvert kjent som en modig og sikker forkynner av budskapet for den siste tid. Vekkelsen som fulgte var dyp, ekte, sterk og stille. Den ledet til selvransakelse, anger og oppgjør. Menneskeliv ble endret fordi hjerter og sinn ble forandret.

Med glede oppdaget han også at varmen, gleden, høfligheten, omsorgen, oppmerksomheten og kjærligheten mange gikk på kurs for å lære, vokste fram i menigheten som et naturlig resultat av at flere og flere medlemmer selv ble født på ny. Ingen behøvde trenes, drilles og motiveres til å vitne for sin tro, for nå klarte de ikke la være. Nå var det åpenbart mange omvendte i hans menighet og de bar selvfølgelig frukter som var «omvendelsen verdig,» Matt.3,8. De hadde åndelige røtter, Luk.8,13 og ville uten tvil bli stående i endetidens prøvelser.

Hvis disse menneskene nå skulle bli hatet, utskjelt og slått, ville de elsket og velsignet sine fiender samt vendt det andre kinnet til. Matt.10,22. 5,44. Luk.8,28. 6,29. Ingen ville forlatt verken menigheten eller Gud fordi andre var uomvendte. Hvordan står det til i din menighet? Er forkynnelsen bibelsk, levende og varm? Er den slik at resultatet blir sterke kristne som tåler alt for Kristus? Står medlemmene i kø hver helg for å vitne om erfaringer med Gud siste uke, eller må de mases på for motstrebende å fortelle ennå engang om noe som skjedde for 37 år siden? Utholder de alt fordi Kristus bor i dem? Hører de ukentlig en forkynnelse som viser veien til et gudsforhold som vil tåle djevelens motstand? Hvis det ikke er slik i det kristne miljøet du vanligvis ferdes, hva har du tenkt å gjøre med det? Hvis det dere nå holder på med, hva forkynnelse og menighetsliv angår, ikke produserer de erfaringer Richard opplevde og Guds Ord lover, har du da klart for deg hva dere må slutte med og begynne med i stedet?

Hvem som helst kan repetere Richards erfaring og resultatet vil alltid bli det samme for personen som lar Gud utføre dette miraklet i sitt liv. Da vil heller ingen kunne stanse deg i å bruke krefter, talenter, tid og penger på Guds sak, for ingenting i verden blir viktigere for deg. JB