Vi har hørt og lest en del forkynnere som i det siste vil ha det til at «talaipôros» tilstanden i Rom. 7 omtaler et normalt og akseptabelt gudsforhold. Vi makter ikke med vår beste godvilje å se at en slik påstand kan harmoniseres med resten av Guds Ord. Derfor er dette innlegget følt berettiget.

På grunn av alvoret med å leve i endetiden, har vi sluttet å gjøre som de kristne i Korint, som tålte at det i deres midte ble forkynt «et annet evangelium» enn det apostlene la fram, 2.Kor. 11,4. Også galaterne mottok apostelens reprimande fordi de så lett vendte seg «til et annet evangelium,» Gal. 1,6. Paulus skyndte seg å legge til at det selvfølgelig «ikke finnes noe annet (evangelium), det er bare noen som forvirrer dere og vil forvrenge Kristi evangelium» (vers 7). Apostelen turde si det rett ut og var verken ondsinnet, negativ, skismatiserende, eller utbrytende i sin alvorlige advarsel. Gud ville holdt han ansvarlig om han ikke hadde påpekt frafallet. Han så klart konsekvensene av å vike av fra den rette veien. Å ikke advare når fysisk livsfare foreligger er straff bart i Norges rike. Det samme er tilfelle i Guds rike om åndelig livsfare ikke advares imot.

Alle sanne kristne er forpliktet til å ha nok omsorg for sine med vandrere på himmelveien til ikke å stå stumme og apatisk når trossøsken går feil i avgjørende veikryss. Deres «blod» kommer på våre hender om vi ikke gidder å bry oss nok til å la alarmen lyde. Hvis vi har kommet dit at de som varsler fare oppleves å være trusselen mens faren oppleves ufarlig, må åndelig hjernedød være diagnosen.

Vi kan ikke velge å betrakte påstanden at «talaipôros» er o.k. som annet enn grovt frafall. Vi ser heller ikke noen grunn til å «skamme» oss ved et evangelium som «er en Guds kraft til frelse» fra denne «elendige» og «usle» til standen, ja fra all synd for alle som tror og tar imot.
 

Åpenbarings-bokens Talaipôros.

Når Johannes tar dette ordet i bruk, beskriver han i utgangspunkt den beklagelige Laodikeamenighetens åndelige status. Her omtales kristne som har en edel og høy bekjennelse, men lever uomvendte liv. Situasjonen som utgjør deres åndelige dilemma, er at Jesus står utenfor livet, simpelthen fordi han ikke ennå er sluppet inn, Åp.3,20.

Disse menneskene klarte åpenbart i sin forkynnelse og religiøse liv, å innbille seg at det er mulig å være kristen uten å ha Kristus boende i hjerte og sinn. Kan du forestille deg det?  Hva slags prekener tror du ble forkynt fra deres talerstoler siden de kunne klare å de finere en «kristendom» uten Kristus som kristent? Hvilke bibel tekster kan de ha lest for hverandre? Hva kan vel innholdet i deres vitnesbyrd ha vært? Eller kanskje det ikke var så lett å prioritere vitnesbyrd på deres møter når Kristus umulig kunne ha gitt dem daglige erfaringer å vitne om?
 
 
 

"De vet ikke at de er åndelig ynkelige, fattige, blinde og nakne..."     Men det er det Jesus forteller at de er.

Når Kristus ikke var innenfor, måtte de selvfølgelig befinne seg i en lunken «talaipôros« tilstand. Siden åndelig rikdom og varme ikke kan eksistere uten at Ånden er der med den, blir åndelig fattigdom og lunkenhet forventet resultat. Når selvbedrag av slike dimensjoner finner sted, er det ofte observert at en relativt primitiv psykologisk mestringstaktikk presser seg fram, slik at indre fattigdom søkes kompensert med vektlegging av ytre velstand. Såpass forutsigbare er de kristne omtalt i disse versene, at det som forventet står at de sier til seg selv, «Jeg er rik, jeg har overflod og har ingen nød,» vers 17. De er neppe bevisste hyklere eller uoppriktige, for det står om dem at de «vet ikke» om sin sanne tilstand, Åp.3,17.

Sett utenfra er det rimelig å anta at deres gunstige selvevaluering er ganske korrekt. Det er jo nettopp det ytre de evaluerer på bekostning av det indre de ikke helt klarte å prioritere. Ei heller er det sannsynlig at «rik og overflod» bare karakteriserer bankkonti og individuell materialisme. Guds budskap og be skrivelse har med åndelige verdier å gjøre. Dette er kristne mennesker som spiller på lag i et kristent miljø med kristen identitet og profil. Det er ikke urimelig å anta at de med utsøkt velvære betrakter dimensjonene, bygningene, programmene og institusjonene de har skapt og sukker tilfreds, vi har «ingen nød,» vers 47.

Det de holder på med, gjør, får til og eier blir ikke kalt uvesentlig av Jesus. Det er bare ikke til noen nytte i hendene på mennesker som er åndelig ynkelige, fattige, blinde og nakne, eller befinner seg i den usle «talaipôros» tilstanden, vers 17. Vi skal senere i denne artikkelen se hva en god Gud i sin langmodighet, nåde og kjærlighet tilbyr disse menneskene, for at dramatisk endring kan finne sted. Vi burde prise Gud og juble av glede for den tålmodighet han viser oss mennesker. La det gå opp for deg at han med stor utholdenhet står utenfor «hjerte- døren» og banker. Han vil ikke noens fortapelse. Derfor er han så standhaftig.

Romerbrevets Talaipôros.

I Åpenbaringsboken ble ussel benyttet av Jesus for å definere tilstanden å tro seg freist mens Jesus står utenfor hjertedøren, Ap.3,20. I Romerbrevets kap.7 har Paulus prøvd å sette ord på hvordan det var å være troende uten å være født på ny.

Tilstanden er såpass vanlig blant bekjennende kristne, at det går an å identifisere seg med det han skriver.

Det burde ikke forundre oss om vi alle har etterprøvd Paulus erfaring. Rammen på denne situasjonen er at Guds Ånd ikke bor i oss, Rom.8,9, men han prøver å bli invitert inn.

Når Den Hellige Ånd er utenfor blir det selvfølgelig ingen frelse og seier innenfor.

Da må vi hele tiden gjøre, være, tenke og føle det som ikke er etter Guds vilje, selv om vi egentlig vet at det er galt, Rom.7,19. Å vite om synd gir in gen seier over den.

Vi har i en slik tilstand ingen evne og kraft til å takle den kjødelige og syndige naturen som vi er «-solgt til trell under,» Rom.7,14. Alt det gode og edle vi kan ønske å være og ville, blir med tanken, Rom.7,18. Det synes helt umulig å få det til. Vi kan ville det, men ikke makte å gjøre det, Rom.7,15. For en stund kan vi nok klare å ha en fin fasade, men den syndige naturen reagerer ganske spontant og kraftfullt i visse situasjoner. Tanker, følelser og motiver er rett og slett umulige å temme uten at Guds Ånd er i kontroll. Det blir alltid nederlag siden det «onde ligger meg for hånden-» vers 22. Hele tiden blir vi «tatt til fange under syndens lov,» som bor i «mine lemmer.» Beklager all denne elendigheten (Talaipôros), men det er slik Paulus omtaler er seg selv og alle andre som måtte befinne seg i den samme åndelige situasjonen som Laodikea menigheten.

Og midt i denne fortvilte til standen, er det Paulus roper ut; «Jeg elendige (Talaipôros) menneske.

Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme.» v.24. Har du et godt forslag å tilby Paulus? Sier du; slapp av Paulus! Det du opp lever er normalt. Du behøver ikke forvente noen dramatisk endring i din tilstand. Tjen Gud med tanke, sinn og gode forsetter samtidig som den syndige naturen leder deg til å trelle under synden, v.14. Bare fortsett med å gjøre det du hater, vers 15, velg det onde når det gode var ønsket, vers. 19 og forbli syndens fange og trell, vers 23.

Er det dette Paulus mener når han sier; «Gud være takk, ved Jesus Kristus vår Herre! Jeg, som jeg er, tjener da Gud lov med mitt sinn, men  syndens lov med mitt kjød,» vers 25. Apostelen sier at den tragiske tilstanden han nett opp har beskrevet, er realiteten slik «- som jeg er-» vers 25. Vi må alle, slik som vi er i oss selv, uten å ha tatt imot erfaringen omtalt i Rom. 8, måtte kopiere Paulus fatale og vedvarende nederlag.

Her er ikke rom for unntak. Alle er vi «under synd,» Rom.3,9. Ingen mennesker «som de er» kan produsere rettferdighet. «ikke en eneste-» Rom.3,10. «Talaipôros» er et utmerket begrep for å beskrive de som bare er «som de er.» Den falne naturen fortjener aldeles ikke noen bedre betegnelse. Det er elendig usselhet tvers igjennom.

Så hva mener da Paulus med sin «Gud være takk»? vers 24. Han er selvfølgelig hjerteglad for at det er den falne naturen (kjødet eller sarx på gresk) som er problemet og at syndens lov uttrykker seg der. Hvorfor? Jo, for naturen kan Gud gjøre noe med. Det er nettopp det som er det sentrale budskapet i Paulus teologi. Med sinn, tanke og en frigjort vilje («med mitt sinn») 7,25, kan vi velge å overgi oss og motta kraft til å tjene Guds lov. Vi kan ikke få det til «som vi er,», men vi kan få oppleve at denne elendige naturen som den er, blir satt ut av spill når vi med «vårt sinn» tar imot Guds tilbud og åpner hjertedøren. Da vil livets Ånds lov i Kristus Jesus fri gjøre oss «fra syndens og dødens lov,» Rom. 8,2. Derfor er det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Rom. 8,1:

I noen av grunntekstene er Rom 8,1 annerledes enn kildene benyttet for oversettelse av den norske bibelen. Den engelske King James oversettelsen, tar konsekvensene av dette. De nye norske bibeloversettelsene, gjengir Rom.8,1 som; «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» Det som ikke er tatt med er neste setning.
«Som ikke lever etter kjødet men etter ånden.» Setningen som er valgt bort er nøkkelen og fasiten på manges problemer med Rom. kap 7 og 8. (I vers 4 blir imidlertid denne viktige informasjonen gitt også i den norske bibelen, men mange har ikke forstått at dette er oppskriften på problemet med den falne naturen omtalt i Rom. 7.

Gud være takk, sier Paulus. Det er kjødet som forårsaker synd og nederlag. Det er årsaken til at jeg gjør det jeg ikke vil, holder på med det jeg hater, prioriterer det onde og blir tatt til fange av synden. Derfor er jeg «talaipôros» (elendig) og hjelpeløs så lenge denne kjødelige naturen som «bor i meg» er Herre. (Versene 15-17,19,23.24.)

Så hva skjer med både Paulus og oss alle når det ingen fordømmelse er for oss i Kristus Jesus? Hva skjer når vi ikke lenger behøver å leve etter, være, treller under eller styres av synden? ( Rom. 7,14.19.8,1.) Da er vi selv følgelig frigjort fra denne synden og dødens lov. Ingen er fri fra synd som er trell under den. Fordømmelsen kommer fordi loven fordømmer, påpeker, avslører og viser meg min synd, som nettopp er definert i Guds Ord som brudd på loven, l.Joh.3,4. Hvis jeg derimot ikke lenger behøver å leve etter kjødet som leder til synd, fordi Guds Ånd frigjør meg fra den ved at jeg ikke må falle når fristet. Da er det ingen synd å dømme. (Ingen fordømmelse.)

Da er synden i kjødet fordømt. Og Gud gjorde det mulig ved at Jesus kom i min syndige naturs likhet og demonstrerte at de som ikke «lever» eller «vandrer etter» kjødet vil oppfylle lovens rettferdighet. Rom. 8,3.4.

Jesus gjorde alt dette, sier Paulus, for at denne lovens rett ferdighet «skulle bli oppfylt i oss,» vers 4, og ikke bare i han. Der for er det at han må innenfor hjertedøren og ikke bli stående utenfor og banke mens vi ignorerer tilbudet. Joh. 3,20. «Talaipôros» i Åp. 3 og Rom. 7 beskriver nøyaktig samme tilstand. Løsningen må selvfølgelig også være den samme. Den Hellige Ånds øyensalve som vi ser oss var synd slik at den kan angres, bekjennes, tilgis og avstås fra. Gull lutret i ild, som er en tro renset gjennom prøvelser og erfaringer. Hvite klær som Guds Ord sier er de helliges rettferdige gjerninger, Åp.19,8, uttrykt i oss av den iboende Kristus. Dette er en drakt uten en eneste tråd av «slik som jeg er» i min usle «talaipôros» elendighet. JB