Vielse som et hellig sakrament ble først innført i det 1300 århundre! På tross av dette, hevder den katolske kirke i dag, at et ektepar ikke kan betraktes som gift hvis de ikke er viet av en katolsk prest. For det er bare en katolsk prest som har mottatt ordinasjon til en slik handling fra Peters stolen, som har lov og rett til å utføre dette sakrament, med få unntak. Den katolske kirke gjør krav på full kontroll over alle de syv sakramentene. Å bli gift borgerlig, blir å betrakte av den katolske kirke som ikke å være gift i det hele tatt. (Penal Legislation in the new Code of Cannon law 1918 s.298) En katolsk prest har derfor rett til å annulere et hvert ekteskap hvor vielsen ikke ble utført av nettopp en katolsk prest.

Dersom to udøpte personer har giftet seg og selv om ekteskapet er «fullbyrdet» ved aktivt samliv, kan det bli oppløst, dersom en av partene ikke vil leve «i fred og harmoni,» som i tekstens sammenheng er forklart å bety uten opposisjon til den katolske tro. (Catholic dictionary s.268).

Styrking av makt og myndighet

En katolsk prest fikk etter innførelsen av kirkelig vielse, styrket sin maktposisjon gjennom ennå et falskt dogme. Han kunne nå ta etiske og ofte skjønnsmessige vurderinger om hvem han skulle eller ikke skulle vie. Dette inviterer igjen til at ansvaret for en samvittighets handling, som alltid skulle ligge hos personen selv, nå legges på presten. Sier han ja eller nei, nikkes eller ristes det på hodet og frelse og fordømmelse kommer via prestelig autoritet og ikke fra personens eget valg og erfaring med Guds Ord og et forhold til Jesus Kristus. En protestantisk prest som f.eks. nekter å vie, har derved gitt seg selv en myndighet han aldri har fått fra Guds Ord, men stjålet fra Petersstolens maktsystem. Retten til å vie tilhører myndighetene, som igjen har delegert dette privilegiet til visse kirkesamfunn ved å gi vigselmannslisens.

Når prester på egen hånd tillater seg å innføre vurderinger som fraviker myndighetenes kriteria og samtidig frarøver og overstyrer valg som tilhører samvittigheten til de som ønsker å gifte seg, for på denne måten å tilegne seg og utøve en «åndelig autoritet og makt,» er Guds system grovt fraveket. Slik atferd hos en prest eller pastor representerer misbruk både av tilliten myndighetene har vist og av bibelsk mandat.
 

Babylons lære

Erkjennelsen av en slik falsk «vin» fra Den Katolske kirke bør være en vekker for skrifttro protestanter. I synet på vielse, ekteskap og dåp er det Bibelen som er veileder og ikke mennesker og kirkemøter. Selv ikke en prest kan frata menneskers ansvar for å ta et riktig valg. Prestelig vielse er fullstendig ukjent som bibelsk påbud og praksis.

Ekteskapet er et livslangt løfte to mennesker gir hverandre, med Gud og vanlige mennesker som vitner og i samsvar med samfunnets lover. I de tilfeller hvor samfunnets bestemmelser ikke harmoniserer med Guds Ord, tillater ingen åndelig myndighet en prest eller pastor å påtvinge eller styre andres samvittighet. Det enkelte individ må kjenne på sin samvittighet om den er i overensstemmelse med Guds Ord, og er derfor personlig ansvarlig overfor Gud. EHB