Gi oss tilbake vår menighet! 

Av John Berglund Mange sluttet seg til adventbevegelsen nettopp på grunn av at viktige sanneheter de selv hadde funnet i Guds Ord, ble bevart og forkynt i dette kristne miljøet. Da blir det skuffende å registrere at noe av det meget viktige vi alltid har kunnet dokumentere å være bibelsk lære, i ettertid blir byttet ut med ideer som mange av oss ser ikke er samstemte med Skriften. Vi tror imidlertid at en taus majoritet av adventister fremdeles tror på de budskapene våre pionerer forkynte, og som lett kan bekreftes fra Bibelen. Fra talerstoler i flere av våre menigheter og i artikler i menighetens blader, blir våre medlemmer nå fortalt at vi som et samfunn skal endre vår tro og lære, og bl.a. akseptere det samme treenighetsdogmet vi i over 100 år fant å være ubibelsk. Våre pastorer og menighetsmedlemmer har i alle disse årene hatt en klippefast tro på bibelens guddomslære. Nå blir vi fortalt at pionerene tok feil, og at det likevel er den tidligere avviste treenighetslæren som er rett tro. Dette for oss nye dogmet ble offisielt vedtatt i adventistsamfunnet så sent som i 1980, langt over 100 år etter kirkesamfunnets etablering. Adventistpionerene trodde alle på Kristi guddommelighet, som de fant godt dokumentert i Skriften, og de var samtidig like nidkjære i sin forkastelse av treenighetslæren. De hadde ingen vansker med å se at de to begrepene ikke kom i nærheten av å være synonyme. En av mange sitater fra en kjent adventistpioner kan være en av forklaringene på hvorfor mange av dagens adventistpastorer nå aksepterer treenighetsdogmet: ”Treenighets-forkjempernes store feilgrep når de argumenterer dette temaet, er: De ser ingen for skjell på det å benekte treenighetslæren og det å benekte Kristi guddom... og de tar hvert utrykk som henviser til Kristi preeksistens som en bekreftelse på treenighetslæren. Skriften gir en mengde dokumentasjon på Kristi preeksistens og på hans guddommelighet, men er fullstendig taus hva angår treenighetslæren”. J. H. Waggoner, Review and Herald, November 10, 1863.     Under bønn til Gud og opplyst av Hans Ånd, ble de første adventistene ledet til å gjenoppdage en rekke viktige bibelske sannheter Guds folk måtte ta imot for å kunne bevares gjennom endetidens voldsomme religiøse forførelse og frafall. Disse budskapene måtte forkynnes for at reformasjonen tilbake til Skriften kunne sluttføres. Dette er budskap som er like aktuelle for både kristenheten som for de kirkefremmede. De samme grundige bibelstudiene, inderlige bønnene og kjærlighet til Guds åpenbaring, som ledet pionerene til å oppdage bibelske sannheter reformasjonen hadde oversett, ledet dem også til å forkaste treenighetsdogmet, som de ikke fant noe bibelsk belegg for. Ingen av nåtidens adventistteologer vet noe disse pionerende ikke hadde kjennskap til, det er vel heller motsatt. Adventistpioneren E.G.White formulerer det ryddig og greit i en av sine svært mange uttalelser om Kristi forhold til sin Far. “The man Christ Jesus was not the Lord God Almighty”. (Ms. 150, SDA Bible Commentary Vol. 5, p. 1129. (Oversatt: “Mennesket Kristus Jesus var ikke Herren Gud den Allmektige”.) Pionerene aksepterte uproblematisk Skriftens lære om at Jesus, Guds Sønn både var og er like guddommelig som sin Far, at han var Guds Sønn fra evighet av og at han skal tilbes. De så på ham som frelser fra synd, at han ble likestilt med sin Far og derfor kan bære tittelen Gud, siden Faderens navn er i ham, og at han er opphøyet og gitt all makt i himmel og på jord, og at han er denne verdens skaper, uten selv å være skapt. De betraktet heller ikke Guds og Kristi Ånd, Den Hellige Ånd, som bare en upersonlig og nøytral kraft. Samtidig var de altså tindrende klare på at treenighetsdogmet representerte ubibelsk lære og var en kunstig filosofisk forklaring som motsa en rekke bibelske utsagn. Nåtidens dom fra enkelte i adventistsamfunnets lederskikt også i Norge, er imidlertid at pionerene tok feil hva angår sin forkastelse av treenighetsdogmet. Denne kritikken rammer kjente adventistpionerer som James White, Joseph Bates, John N. Andrews, J.N. Loughborough, Uriah Smith, J.H. Waggoner, S.N. Haskell. Roswell F. Cottrell, John G. Matteson, Alonzo T. Jones, Ellet J. Waggoner, W.W Prescott, James E. White, William C. White, M.C. Wilcox og en rekke andre av adventbevegelsens tidlige ledere og pastorer. Boken “Ved Tidehverv”, utgitt i annet opplag av adventistsamfunnet i Norge så sent som i 1960, skrevet av adventistpastor T.S. Valen, inneholder en solid gjennomgang av adventistsamfunnets daværende lære. Boken viser naturlig nok en klar tro på Kristi preeksistens og guddom, men gir selvfølgelig ingen indikasjon på at forfatteren trodde på eller var påtvunget til å tro på treenighetsdogmet. Denne læren var nemlig ikke en del av vårt samfunns trossystem på det tidspunkt. Vi ser ikke bort fra at pastor T.S.Valens standpunkt også gjelder en rekke norske adventistpastorer som forkynte etter siste verdenskrig. Grunnet omtalte læreendring ville trolig ingen av dem blitt tillatt å stå på en adventisttalerstol i dag. Følgende godt publiserte uttalelse fra adventistprofessor George Knight kan være et eksempel på nevnte konsekvens av denne teologiske helomvendingen. Pastor Knight underviser ved adventistenes teologiseminar på Andrews University. Sitatet er hentet fra bladet “Ministry”, som er adventistsamfunnets offisielle tidsskrift for adventistpastorer. Denne påstanden er ikke bare èn privatpersons tilfeldige tolkning av denne teolgiske endringens effekt, men reflekterer en holdning og et handlingsvedtak som nå er filtrert ned til alle administrasjonsnivåer i adventistsamfunnet. Professor George Knights observasjon: “De fleste av syvende-dags adventismens grunnleggere ville ikke vært i stand til bli medlemmer av vår menighet idag, hvis de måtte akseptere vårt kirkesamfunns grunnleggende trospunkter. Spesielt ville de fleste ikke kunne være enige i trospunkt nr. 2, som omhandler treenighetsdogmet”. Ministry, Oktober 1993, side. 10. Vi merker oss at noen norske adventistledere går langt mer autoritært til verks, ved at de forbyr mennesker å bli døpt, være medlemmer og kunne stå på våre talerstoler hvis de ikke aksepterer denne nye trosendringen, selv om personene aksepterer og lever etter alle de bibelske sannhetene adventistsamfunnet ellers står for. For å kunne presse denne nye læren inn i adventistenes tro, har noen klart å finne et par uttalelser fra pioneren Ellen G. White, som med sterk motivasjon og liberal legning, kan tolkes til å nærme seg en av treenighetsdogmets refleksjoner. Disse sitatene har vært med oss hele tiden, uten at de ble ansett å åpne døren til denne læren, og gjør det da heller ikke. Man må faktisk “kjøre slalom” gjennom både Bibelen og E.G.Whites skrifter, for å unngå dokumentasjonen som gjør treenighetsdogmet uakseptabelt for adventister. Alfa og Omega frafallet. I 1904 skriver E.G.White at det åpenbart fra Gud for henne at før Jesus kommer igjen, vil det finne sted et uhyggelig frafall blant adventister. Det hun kaller “dødelige falske læresetninger” (eng: “deadly heresies”), ville ble introdusert og akseptert. Hun fikk se at personer ville stå på våre talerstoler (les: tillatt og godkjent til å stå der, siden ingen slipper til på adventistenes talerstoler før deres lære er godkjent av ledelsen), med Satans falske forkynnelsesfakkel i sin hånd, og at bøker ville bli skrevet blant oss, som forfektet ubibelsk lære. Hun kalte dette endetidsfrafallet for “Omega-frafallet”, og viste til at det i sak og innhold var knyttet opp til et teologisk frafall som fant sted på hennes egen tid, kalt “Alfa-frafallet”, og som hadde å gjøre med en falsk lære om guddommen publisert i boken “Det Levende Tempel” skrevet av adventisten dr. John Harvey Kellogg. Få adventister har tydeligvis studert problemet knyttet til dr. Kelloggs guddomslære, og har derfor heller ikke sett at hans panteistiske ideer er ankret i hans publiserte bekjennelse av at han hadde begynt å tro på treenighetsdogmet. Den guddomsteologi dr. Kellogg forfektet, ble naturlig nok voldsomt imøtegått av E.G.White, og hun fikk av Gud vite at en lignende villfarelse ville gjenta seg i endetiden som alt nevnte “Omega-frafall”, og at det kom til å gjøre enorm skade på vårt kirkesamfunn. Hun skriver at hun skalv av fortvilelse når dette ble vist henne. Vi er noen hundre adventister også i vårt land, og trolig mange titalls tusener på verdensbasis, som føler det på samme måte, siden vi dessverre må innse at dette forventede og profeterte frafallet ikke lenger tilhører framtiden. For å kunne gi historisk bakgrunn til temaet, velger vi å inkludere i denne artikkelen noen sitater fra nevnte EGW. Nytt lys kan aldri gå på akkord med tidligere gudgitte bibelske sannheter. Treenighets-dogmet gjør nettopp det. Noen uttalelser fra pioneren E.G.White. “Satan arbeider med menn i høytstående stillinger for å fjerne grunnlaget for vår tro. Brødre! Skal vi tillate at dette skjer?” Manuscript 125, 1903, Review and Herald, vol 4, p 578. “La pionerene identifisere sannheten. Når Guds kraft bevitner hva som er sannhet, da skal denne sannheten i all evighet bestå som sannhet. Ingen senere antakelser, som motsetter seg det lys Gud har gitt, må aksepteres. Noen vil stå fram med tolkninger av Skriften som de selv anser å være sannhet, men som ikke er det,” (Preach the Word, s. 5, skrevet i 1905, også gjengitt i Counsels to Writers and Editors, s.31-32.) “Hovedpunktene i vår tro som vi i dag holder fast på, ble bygd på klippegrunn. Punkt etter punkt ble klart identifisert og alle brødrene var enige. Våre medlemmer var forenet i sannheten. Det var noen som kom med merkelige doktriner, men vi var aldri redde for å møte og motsi dem. Vår erfaring ble på en fantastisk måte bekreftet ved åpenbaringen av Guds Ånd.” (E.G.W. Manuscript Releases bind. 3, s. 413 - skrevet i 1903.) “Som et folk må vi stå fast på platformen av evige sannheter som har motstått alle tester og prøver. Vi må holde fast på de sikre pillarene i vår tro. Sannhetsprinsippene som Gud har åpenbart for oss er vår eneste faste grunnvoll. Disse sannhetene har gjort oss til det folket vi er og tiden som er gått har ikke redusert budskapets verdi.” (E.G.W. Special Testimonies, Series B, no. 2 s. 51, skrevet i 1904, også gjengitt i Counsels to Writers and Editors, s. 52) “Ikke en eneste sannhetslinje som har gjort syvende-dags adventister til hva de er, må bli svekket. Vi har mottatt sannhetens landemerker, erfaringer og plikter og vi må stå faste i å beskytte våre prinsipper...” (E.G.White, Testimonies for the Church, volume 6, s. 17, skrevet i 1911.) “Gud har gitt meg lys vedrørende våre blader... Han har sagt at de døde skal tale. Hvordan kan det skje? Ved at deres arbeid skal følge dem. Vi må repetere pionerenes ord i vårt arbeid, de som visste hva det kostet å søke etter skjulte sannheter og som arbeidet med å legge grunnlaget for vår tro. De beveget seg framover trinn for trinn under ledelse av Guds Ånd. En etter en ble disse pionerene lagt til hvile. Budskapet ble gitt meg: La det som disse menn har skrevet bli reprodusert... La sannhetene som er vår grunnvoll bli holdt levende for vårt folk.” Har adventbevegelsen og adventbudskapet skilt lag? Endringen fra Bibelens guddomslære til treenighetsdogmet kunne ikke blitt akseptert av adventister, hvis ikke bibelens og den tidlige adventismens lære om Jesu sanne menneskelige natur i inkarnasjonen, også var blitt utfordret og erklært endret. Det var helt “nødvendig” at den bibelske forståelsen av læren om Jesu natur, måtte fjernes, før vi kunne akseptere dogmet om treenigheten. Dette er en trinnvis endring. Hebreerbrevets kap. 2:16-18 og 3:15, lærer at Guds Sønn ikke skulle ta seg av ufalne engler da han ble menneske, men Abrahams falne etterkommere, og at han av den grunn måtte bli oss lik i alle ting, ellers kunne han selv ikke blitt fristet og vist oss oppskriften til seier med en fallen natur, (“sarx” på gresk). I adventistpioneren E. G. Whites litteratur, finner vi ca. 400 sitater som bekrefter bibelens lære om at Kristus måtte ta Adams falne og syndige natur etter syndefallet da han ble menneske. “De som mener at det var umulig for Kristus å synde, kan umulig tro på at han virkelig iførte seg menneskets natur...” S.D.A. B.C. bind 7, s.929. “Han iførte seg vår syndige natur.” R.H. 15. des. 1896. “Det var ikke på liksom Kristus iførte seg menneskelighet. Han iførte seg menneskelig natur og levde iført denne... Nøyaktig det du kan bli var han i menneskelig natur. Han iførte seg våre svakheter. Han ble ikke bare kjød, men han kom i syndig kjøds lignelse.” Letters 106, 1896. Kristus ga aldri etter for den falne naturens krav og levde derfor et liv uten synd. E.G.White hevder, i samsvar med kjente vers i Hebreerbrevet, at Jesus måtte ta denne naturen for at forsoningen skulle kunne finne sted. Hele frelsesplanen bygger på det faktum og var avhengig av at vår Frelser måtte underlegge seg arvelighetslovene og bli oss lik i alle ting. Han skulle både være vår stedfortreder på korset og et eksempel som viser at den falne naturen kan settes ut av spill i et nært gudsforhold. Frelsen er både fra syndens skyld og dens makt. Som sant menneske viste han oss at mennesker med en fallen natur kan leve så nær Gud at den falne naturen ikke behøver å vinne. Ingen adventist, absolutt ingen, kan bekjenne en tillit de åpenbaringer Gud ga Ellen G. White, og samtidig benekte hennes voldsomme vektlegging av hvilken natur Jesus hadde som menneske. Det er umulig. E.G.White advarer også sterkt mot hva en teologi som endrer bibelens lære om Jesus menneskelige natur vil føre til. Treenighetslæren hevder at Jesu fristelse var fiktiv, siden han som Gud ikke kan fristes (Jakob 1:13), og at han ikke var Guds Sønn fra evighet av, men at han som Gud Jesus kun tok på seg en midlertidig rolle som Gud Faders Sønn. Det er umulig å kombinere læren om at Jesus tok menneskets natur slik den var etter syndefallet, og samtidig tro på treenighetslæren. Likevel har adventistsamfunnet i dag flere sentrale pastorer og ledere som hevder at nevnte forfatter og våre pionerer aldri hevdet den læren de faktisk forkynte. I tillegg til EGW’s mange sitater, kan du lett, ved et temasøk, finne rundt 800 sitater fra adventistpastorer, teologer og ledere, som dekker de første 100 år av samfunnets historie, som alle bekrefter EGW’syn. Bibelen, EGW og våre forkynnere var samstemte. “Jesus. . iførte seg vår syndige natur.” (A.T. Jones : General Conference Bulletin, s.269, 1895. ) “Det var et syndig menneske han ble lik, for det var syndige mennesker han kom for å frelse.” (E.J. Waggoner : Christ and His Righteosness. s.26.) Adventistsamfunnet ble imidlertid presset fra et annet kirkesamfunn, representert ved personene Donald Grey Barnhouse og Walter R. Martin, og truet med å bli hengt ut som en ikke-kristen sekt, bl.a. i det anerkjente teologiske tidsskriftet “Eternity Magazine”, hvis vi fortsatte å tro og lære enkelte sannheter vi i alle år kunne dokumentere fra Guds Ord. Resultatet var at samtlige påpekte sannheter ble endret. Det var altså helt “nødvendig” at den bibelske forståelsen av læren om Jesu natur, måtte fjernes, før vi kunne akseptere treenighetsdogmet. Skriftens lære om at Kristus kom i sann menneskelig natur, og ikke bare i “kjøtt og blod”, kan ikke forenes med treenighetsdogmet, det er umulig. Belønningen for disse endringene er at vi er blitt stuerene for den kontemporære kristenheten og ikke lenger behøver å være redde for sektstemplet. Å gi opp sannhet for at andre skal tale vel om oss, er en høy pris å betale. Tro på treenighetsdogmet er nemlig nøkkelen til aksept av den økumeniske bevegelsen, hvis formål er å samle alle kirkesamfunn til en global trosenhet hvor kun uproblematiske særtrekk vil bli tolerert. Ja, gi oss tilbake våre menigheter og det adventbudskapet som er fratatt oss. Pastorer og medlemmer som vil endre adventbudskapet vekk fra Skriften slik at det blir samstemt med det som forkynnes i kirkesamfunn som ikke har tatt imot det lyset vi har sett, bør heller etablere et nytt kirkesamfunn og velge seg de trospunktene de ønsker å ha. Å kapre et allerede etablert kirkesamfunn for deretter å endre trosfundamentet ved hjelp av manipulering, dekkoperasjoner, litteraturforfalskning og usannhet, er ikke realt. Konklusjon og betydning Temaet om treenigheten og Jesu natur kan sikkert oppleves vanskelig for noen av våre lesere. Er det egentlig viktig? Ja, fordi en gal lære her leder bort fra at Jesus er vårt fulle eksempel! At han kom som et menneske som du og jeg, og derved kan komme oss til hjelp når vi synder. Disse endringene innebærer også en forkastelse av en nødvendige karakterberedelse før Jesu gjenkomst, og at seier over all bevisst synd i Guds kraft er mulig og nødvendig. At Jesus ikke kom i kjød (menneskelig natur) er av Johnnes kalt antikristens ånd. 3 Joh. ______________________________________ Mens dette nummeret av MVV skrives, mottar vi et brev fra adventistsamfunnets toppledelse i Norge, hvor vi får vite at forfatteren av denne artikkelen ikke lenger er tillatt å forkynne fra talerstoler i norske adventistmenigheter. Ledelsens vedtak blir i følge brevet kommunisert til alle adventistpastorer og menighetsledere i landet. Tre begrunnelser er gitt: (1) Det hevdes at undertegnede underviser i strid med Bibelen og E. G. Whites lære om treenigheten og menighetens forståelse av dette temaet. (2) Det hevdes at undertegnede underviser i strid med Bibelens og E.G.Whites lære om Kristi guddommelighet og menighetens forståelse av dette temaet. Påstandene er uriktige og artikkelen du nå leser viser det. (3) Den tredje beskyldningen er at undertegnede har døpt mennesker. Hvem skal tilby bibelsk dåp til nye adventtroende som ikke kan akseptere trospunktet om treenigheten?

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 51 (16. årgang) 1 /2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no