Hvem er Guds folk? 

Hvem er Guds folk?  Det hjelper lite å være oppriktig, når du med oppriktighet tror på og lever ut det gale På Jesu tid. De var overbeviste om at de tilhørte Guds utvalgte. Slektskap og tradisjon indikere at så var tilfelle. Men de ble avslørt av sine holdninger og handlinger. Når det praktiske livet står i motsetning til den teoretiske bekjennelsen, vinner alltid det praktiske livet. Det er fruktene og fruktene alene som avgjør. “Så bær da frukt som er omvendelsen verdig”, Matt. 3:8. “På fruktene skal dere kjenne dem”, Joh. 7:16. Gudskjærlighet demonstreres ikke av ord, men ved at prinsippene og innholdet i Guds vesen og karakter, gitt menneskelige uttrykk i Guds hellige lov, ved Guds Ånd blir en del av vårt indre liv. “Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud”, Joh. 14:15, sa Jesus. Unntak finnes ikke, siden Guds Ånd vil skape en lyst til budenes innhold selv om de ikke er kjent. “For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som ikke har loven, seg selv en lov. De viser at den gjerning loven krever, er skrevet i deres hjerter..”, Rom. 2:14.15. At det her er snakk om Guds lov, de ti bud, burde være innlysende, for det er den eneste loven Gud har tilbudt å “skrive i våre hjerter”, Jer. 31:33. Heb. 8:10.16. Hvis Guds Ånd slipper til, vil en prosess mot lovlydighet alltid begynne. Derfor kan apostelen påstå at det “ikke er de som hører loven som er rettferdige for Gud, men de som gjør etter loven” Rom. 2:13. Sann tro, ekte kjærlighet og lystbetonet lydighet mot Guds bud, var, er og vil alltid være uatskillelige elementer i et rett gudsforhold. Dette er testen, prøven og dokumentasjonen på vår kjærlighet til Gud. “For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud..” 1. Joh. 5:3. Budskapet er logisk, lett forståelig, klart og umulig å bortforklare. Slik er det bare. Samtidig er det ikke et milligram av legalisme og lovtrelldom i denne bibelske definisjonen. Det betyr i stedet å oppgi selvet og gi Guds Ånd herredømme i livet. Lydigheten mot budene, som er det nære gudsforholdets konsekvens, er gjennomsyret av dyp kjærlighet til Gud. Det er fullstendig blottet for selvets prestasjonsbehov. Prestene på Jesu tid definerte seg selv som Guds folk, men da de bl.a bevisst og målrettet planla å bryte det sjette bud i Guds lov, (Matt. 27:1.20. Mark. 14:1), demonstrerte de klart nok at de ikke elsket Gud og at de ikke hadde gitt Guds Ånd tillatelse til å endre deres karakter. Da mistet den verbale bekjennelsen og de mange religiøse ritualene all gyldighet. Det hjelper lite å være oppriktig, når du med oppriktighet tror det som er galt. I endetiden. Gud møter oss med påstanden: “Jeg, Herren, har ikke forandret meg...” Mal.3:6. Siden Gud alltid er den samme, Sal. 102:28. 1. Kor. 12:6, er det rimelig å regne med at han heller ikke har endret testen på hva det vil si å elske ham. Når hele den religiøse verden til slutt er samlet omkring lydighet til et system og en ideologi som står Guds prinsipper og lov imot. Åp. 13:3.4.8.12.14, dukker det opp en gruppe mennesker som nekter å la seg forføre og bedra av denne økumeniske samlingsteologien. De blir identifisert ved å være dem som “holder fast ved Guds bud og Jesu tro, Åp. 14:12. Uttrykket å “holde fast ved”, kommer fra det greske “têrêô” utledet fra “têrôs”, og betyr noe langt mer enn å utføre noe av tradisjon og vane. Ordet bærer betydningen å vokte, passe på og holde fast ved, nettopp fordi det er krefter som søker å frata dem det de holder så fast ved. Det hadde ikke vært nødvendig å bruke energi på å bevare, beskytte eller holde fast på (ikke holde løst på) Guds bud, hvis dette var noe naturlig og normalt som alle gjorde. Det er nettopp fordi flertallet ikke anerkjenner validiteten på Guds bud, og motsetter seg denne fokuseringen, at de trofaste holder veldig fast på dem begge og ikke lar seg rokke. Når det gjelder uttrykket “Jesu tro” (gresk “tên pistin Iêsû - “troen Jesu”), kan ordene som kjent i seg selv tolkes til å bety både (1)”troen på Jesus” og (2)”den tro Jesus hadde”. Samtidig viser versets sammenheng at det i dette tilfelle ikke kan bety “troen på Jesus”. Grunnen er selvfølgelig at dette kjennetegnet er ment å identifisere de trofaste som kontrast til flertallet som har en annen tros-prioritering. Ifølge Åp.13, er alle dem som i endetidens drama står Gud imot også troende, og har latt seg bedra nettopp på grunn av en kristen/åndelig forførelse, hvor mirakler, tegn og undre er faktorer. Jesus beskriver selv dette endetidens bedrag i Matt. 7:22.23. Her omtaler han kristne troende som hevder at de har utført en rekke mirakler og kraftige gjerninger i Jesu navn, men får vite at Frelseren aldri har kjent dem og at det derfor må være djevelen som har utført miraklene. Også her blir årsaken til forførelsen knyttet til prosessen å ikke holde fast på Guds lov, men tro seg løst fra lydighet til den. Da sitter vi igjen med tolkningen: “Den tro som Jesus hadde”. Og hva slags tro var det? Det var en tro som aksepterte at han (Guds Sønn) ikke kunne gjøre noe i egen kraft, men det var Guds kraft i ham som gjorde seier og et fullkomment liv mulig. Vi kan heller ikke seire over fristelse og synd uten en iboende Guds kraft. “Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv”, Joh. 5:19. “Min lære er ikke min, men hans som har sendt meg”, Joh. 7:16. “De ord jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, har gjør sine gjerninger”, Joh. 14:10. Konklusjon. Hvem var Guds sanne folk på Jesu tid? De som lot Guds Ånd ta bolig i seg slik at de kunne elske Gud så høyt at lydighet mot alle hans bud ble mulig. Hvem vil være Guds folk i endetiden? De som lar Guds Ånd ta bolig i seg slik at de kan synliggjøre den samme tro og overgivelse Jesus viste og derfor kan elske Gud så høyt at lydighet mot alle Guds bud blir mulig ved Åndens kraft. Tilbake:   Mens Vi Venter - Nr. 51 (16. årgang) 1 /2008 Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no