Nekrolog over enda en metode 

Nekrolog over enda en metode  Vi satt sammen med 10-12 pastorer hvorav flere med lederfunksjoner. Det skjedde for litt over 15 år siden. Vi hadde bedt om et møte på grunn av en teologisk utglidning som det ikke så ut til at noen tok på alvor. Vårt bibelske mandat var en alvorlig samtale, en meget aktuell og berettiget appell og et usedvanlig godt dokumentert behov for nødvendig kurskorrigering hva angår et kirkesamfunns metoder og forkynnerfokus. Vi minnet de tilstedeværende om flere beklagelige avvik fra Skriftens prioriteringer, om lite akseptable metoder benyttet i kontakt med potensielle interesserte, og informerte om de ubibelske kildene til formalisme samt spesielle metoder og framgangsmåter som etter hvert var blitt mer og mer akseptable. En skriftlig orientering om nevnte temaer var i forveien gjort tilgjengelig for mange, også for de frammøtte. En av metodene vi advarte mot og viste bakgrunnen og konsekvensene av, var Celebrationideen for kirkevekst. Responsen ble en kraftig imøtegåelse av våre observasjoner og en oppildnet forsvarstale for denne erklærte fantastiske måten å drive en menighet på, samt det enormt åndelige potensiale det ble hevdet at denne ideen hadde for framgang. Det ble påstått at dette var noe av det mest fantastiske som noen gang hadde blitt oppfunnet for vekst og sjelevinning i vårt kirkesamfunn. En spesiell pastors salgsappell ble tydeligvis godtatt, for det var ikke en enste av de frammøtte pastorene og lederne som hadde noen motforestillinger å komme med vedrørende denne metoden for evangelisering og menighetsvekst. 15 år senere. Vi var selvfølgelig ikke de eneste som med letthet så Celebration ideens utrolig mange fallgruber. Våre advarsler kan så visst ikke tilegnes verken smarthet eller eksklusivitet, til det var observasjonene alt for synlige og selvfølgelige. Tusenvis av medlemmer i vårt kirkesamfunn, over hele verden, hadde ingen problemer med å identifisere metodens ubrukelighet for et sunt kristenliv. Som mange andre hadde gjort før oss, brukte også vi noen timer på å finne ut: (1) Hvor celebration ideen var født. (2) Hva dens ideologiske arkitekter i Vatikanet selv erklærte å være metodens hensikt og mål, og (3) En analyse av dens samstemthet med det budskapet adventismen i endetiden må fokusere på. Konklusjonen ble at Celebration med letthet både kunne avvises og i tillegg måtte advares kraftig imot. En rekke kirkesamfunn gjorde etter hvert den samme beklagelige oppdagelsen. En markedsanalytisk metode for forkynnelse er utrolig lite forenlig med det evige evangeliums innhold og formål. Gi folk det de ønsker å høre og oppleve, og den falne menneskenaturen vil etterstrebe noe helt annet enn bibelens sannheter. Underholdning, humor, partykristendom, sosiale artigheter og “basketballiserings-evangelisme”, møter sikkert et sosialt behov noen har, men kan aldri, aldri ta plassen for klar bibelforkynnelse hvor mennesker både blir introdusert til det voldsomt radikale knyttet til det å bære kristennavnet og være født på ny, og samtidig blir eksponert til de livsviktige sannhetene alle må ta et standpunkt for, før det er for sent. Celebrationfenomenet verken hadde eller har bakt inn i sin prosess en vekst mot Bibelens sentrale sann-heter. Metoden er heller ikke synkron med hvordan Bibelen forteller at Guds og Kristi Ånd arbeider. Menigheter som velger å adoptere denne metoden, var og er heller ikke menigheter hvor forkynnerinnholdet tar mennesker videre. Celebrationkonseptets begrensninger. Vi kjenner naturlig nok best til konsekvensene av Celebrationforsøket i kirkesam-funnet vi selv tilhører, og finner det naturlig å hente eksemplene derfra. At andre bevegelser dessverre måtte erfare det samme, er trist nok. I ettertid er poenget at vi lærer av egne feil og blir villige til å praktisere en Berøa-holdning (Ap.gj. 17:11), i møte med absolutt alle metoder og ideer. Vi behøver ikke ennå en gang å kaste oss over enhver lettvint oppskrift som kolporteres fra folkeslagene omkring oss, som klør i øret og lover volum av mennesker og midler, men ikke er i harmoni med evangeliets hensikt og innholdet i Guds Ord. Advarselen gjelder enten det kalles Celebration, Willow Creek eller Naturlig Kirkevekst. De to førstnevnte har allerede møtt veggen, den siste vil kollapse ganske snart, siden ubibelsk teologi og tenkemodeller er oppleggets grunnmur. Metoder som ikke bygger på skriftens prinsipper, vil alltid vise seg å være ideologiske døgnfluer som i tillegg ødelegger medlemmers gudsforståelse og åndelige sunnhet. Enhver seriøs og bibelbegrunnet iver etter å nå det postmoderne mennesket med evangeliet, er verd å berømme. Det meste er prøvd, men noen av forsøkene har dessverre ikke vært synkronisert med innholdet i misjonsbefalingen. Jesus presiserte at den kristne evangelismens ufravikelige mandat, både inkluderer: (1) Å døpe dem... og (2) Å lære dem å holde (kjenne, tro på, lyde, praktisere, etterfølge og forkynne) alt det jeg har befalt dere”, (Matt. 28:19-20.) Med denne gudgitte rammen på innholdet i sann evangelisme, har vi ingen problemer med å måtte avvise flere nymotens metoder for menighetsvekst. Noen hyrder har funnet opp fremgangsmåter og budskapsinnhold som nok kan pirre de uomvendtes interesse, slik at mange for en tid samles under samme tak. Motivet har ofte vært å kunne få mest mulig mennesker i tale. Men når både musikkvalg, programstil og budskapsinnhold tilpasses det verdslige sinns ønsker og vaner, viser all erfaring at veien til et sunt og bibelsolid tilbud blir ekstremt vanskelig, ja som regel umulig å finne. Holdningen bak disse forsøkene synes å være ideen at vanlige mennesker i utgangspunkt ikke har noen åndelige interesser, refleksjoner eller behov. Vi hevder at denne antakelsen er ekstremt uriktig. Andre hyrder opplever ikke nødvendig-heten av å benytte kommersielle metoder og triks i sin forkynnelse, men regner med, ber om og erfarer at Guds Ånd finner og sender oppriktige søkende mennesker til deres møter. Mange slike forkynnere har også erfart at Den Hellige Ånd simpelt hen ikke bringer mennesker med nevnte solide mentalitet til møtene, hvis de der ikke får høre vesentlige bibelske sannheter som kan ta dem videre og stille dem på valg. Derfor fokuserer de på å følge oppskriften Jesus gir i misjonsbefalingen og synliggjør for mennesker all den kjærlighet og aksept Jesus demonstrerte og med takt, visdom, omsorg og klarhet lærer mennesker å holde og følge “alt det Jesus befalte”. Det er på tide at vi avsanner myten om at vennskap, nærhet, varme og et personlig forhold til Jesus, på noen som helst måte er i opposisjon til synliggjøringen av sentrale bibelske sannheter og viktige endetidsprofetier. Begge fokuseringer virker best sammen. Adventistsamfunnets erfaring. Vårt kirkesamfunns berøring med Celebrationideen som middel for menighetsvekst, begynte for alvor med henholdsvis Milwaukie og Colton kirkene i USA. Noen adventistpastorer hadde over tid observert fenomenet i visse andre kirkesamfunn, og lanserte deretter sine egne celebrationkirker. Også i Australia kastet 5 adventistkirker seg umiddelbart på den nye bølgen for menighetsvekst, etter at de hadde sendt noen av sine ledere og forkynnere til USA for å lære. Ingen av de omtalte 5 australske adventistmenighetene er lenger adventistmenigheter. Noe annet var da heller ikke å forvente, hvis vi har forstått hva som er denne spesielle gudstjenesteformens klare ideologiske hensikt, og som også er bakt inn i omtrent alle metodens elementer. Både pastorene og medlemmene er for lengst tilsluttet andre kirkesamfunn, som i tro og lære forfekter mye som ikke har noen bibelsk forankring. Adventbudskapet synes på en effektiv måte å være luket ut av medlemmenes mentalitet. Men det var da også den lett gjennomskuelige hensikten med denne metoden fra oppfinnernes side. Enkelte ble merkelig nok overrasket over denne utviklingen, mens andre hele tiden så på denne tragiske konsekvensen som fullstendig naturlig, selvfølgelig og forutsigbar. Noen Australske adventistmenigheter ble skremt av det som skjedde, men prøvde likevel å adoptere noen celebration ideer i sine gudstjenester. En av Sidney menighetene er et eksempel. De opplevde først stor vekst ved at adventister fra andre menigheter overførte sine medlemsskap, for det skjedde spennende, utradisjonelle og gøyale ting på møtene, men reell vekst utefra glimret naturlig nok med sitt fravær. Kun 19 personer ble døpt de første 9 årene, enda menigheten var ganske stor og synlig. I løpet av de neste 5 årene ble det døpt kun 1 person. Vi snakker om 20 døpte på 14 år. Aldri hadde fremgangen vært så liten i denne menigheten som da de praktiserte denne formen for oppskrytt menighetsvekst. Mellom 1996 og 2001 strømmet menighetsledere fra omtrent hele kloden til den karismatiske “Hillsong Celebration Church” i Sydney. (Denne kirken er ikke en adventistkirke). 18.000 medlemmer møtte opp hver søndag og veksten var på ca. 1000 nye medlemmer hvert år. Mange adventistkirker begynte imidlertid å kopiere “Hillsongs” møtestil, forkynnerinnhold og metoder. De forsto ikke at “Hillsong” menigheten, som tilfelle er med mange, ja, de fleste ikke-adventist menigheter, ikke hadde noe annet trosfundament, enn at du var kristen hvis du selv mente at du var det, på din egen måte. Tro og lære var tilpasset den teoretiske kristendommens ABC. Det kristne livet (fruktene) ble ikke ansett å være en vesentlig faktor. En slik menighets- og forkynnerstruktur er fullstendig utelukket for en adventistmenighet. Vi har et bibeldefinert budskap å synliggjøre og et gudgitt mandat å følge, som ingen på kloden kan endre. Det inkluderer Jesu uavkortede lære å forkynne, og et gudsforhold som gir seier over synd og utvikler en Kristuslik karakter å demonstrere. Dette er en pakke ingen kontemporære kirkesamfunn har ideologi til å kopiere. Cherrybrook adventistmenigheten (som ligger ganske nær “Hillsong”), var en av menighetene som ville kopiere “Hillsong.” Det spesielle i adventistenes budskap til både verden og kristenheten ble naturlig nok forsømt eller av og til kun belyst overflatisk, tilpasset og enkelt. I stedet ble det introdusert mye underholdning, miming, drama, oppvarmende FYG-services (“Feel Your God” gjennom emosjonelle lovsangsrepetisjoner), vitser og sosiale tilstelninger. Etter en stund hadde 80% av de tidligere medlemmene forlatt menigheten og sluttet seg til ulike pinsemenigheter i området, som var større enn Cherrybrook og ennå flinkere til å vektlegge, sangføleri, show, verdslig musikk med halvkristne tekster og diverse åndsmanifestasjoner. Alternativet. Det hører med til historien at den største veksten nå skjer i adventistmenigheter i Australia, som vektlegger et klart og tydelig profetisk sannhets-budskap, hvor pastorene ikke aksepterer den absurde liberale økumeniske myten om at vennskapsevangelisme og klar bibelsk sannhetsforkynnelse er på kollisjonskurs. Et av mange eksempler er virksomheten til pastor E. Bruce Price. Han hadde i mange år arbeidet som leder i adventistsamfunnet, men følte sterkt at det mennesker trengte og ville bli begeistret for og som Guds Ånd ville velsigne, var det gamle, solide, logiske, sterkt åndelige og bibelbegrunnede adventbudskapet. Han ba om å bli fritatt fra sin lederstilling og i stedet bli tildelt en dårlig fungerende lokal menighet. Han ble advart, men til slutt utnevnt til pastor for en trett og stagnert menighet i Waitara området på Sydneys utkant. Området var regnet som ganske velstående og meget vanskelig å evangelisere. Menigheten var halvtom og heltam. Han ble anbefalt å starte en celebrationmenighet, men sa hurtig nei takk til det. Pastor Price begynte i stedet en serie møter hvor de viktige bibelske sannhetene ble forkynt. Han kombinerte uten vansker i sin forkynnelse: (1) Sentrale budskap som videreførte reformasjonen vekk fra katolsk dogmepåvirkning. (2) Bibelens tilbud om Jesusnærhet. (3) Prinsipper for et aktivt og åndsfokusert bønneliv. (3) Advarsler mot tidens religiøse frafall og, (4) Synliggjøringen av Bibelens endetidsprofetier. Etter en tid var den 300 plassers kirken stappfull hver sabbat. Mange lunkne ex-adventister kom også tilbake, mange nye ble omvendt og snart måtte han holde to gudstjenester hver sabbat. Etter noen få år var 235 nye medlemmer døpt og i tillegg kom 18 medlemmer fra andre kirkesamfunn, hvor de tidligere var døpt med voksendåp. Woollahra menigheten, lokalisert på Sydneys østkant, er et annet av mange eksempler. Denne menigheten var planlagt nedlagt, for omtrent ingen kom til møter. Pastorene Milton Krause og Gary Kent ville prøve å gjenta eksperimentet til pastor Price. De forkynte adventbudskapet i sin fulle dybde og bredde. Snart var kirken stappfull hver sabbat. Viktige spørsmål. (1) Hvorfor ble det så lite reell og solid vekst fra celebration programmet, et opplegg hundrevis av forkynnere og ledere utrolig nok mente skulle revolusjonere evangelisme? (2) Hvorfor var det så få som fant Kristus og bibelens sannheter og ble solide, grunnfestede og oppegående troende? (3) Hvorfor forlot i stedet mange medlemmer det fundamentet de tidligere med letthet kunne dokumentere å være både bibelsk og viktig? (4) Hvorfor fant mange godt utdannede pastorer at de følte seg mer hjemme i menigheter som ikke forkynte det bibelske lyset de tidligere eide? (5) Hvorfor maktet ikke Guds Ånd, i dette Celebrationmiljøet, å lede mennesker til hele sannheten? Det er jo nettopp det Skriften identifiserer som en av Guds Ånds sentrale oppgaver. Hvorfor? Hvorfor? Like viktige svar. Svarene er neppe mer kompliserte eller annerledes enn det Celebrationmotstanderne hele tiden advarte mot. (1) Når Bibelens avgjørende sannheter gis minimal plass, er det få som oppdager dem. Troen kommer da visselig av forkynnelsen. (2) Når hyrdene ikke setter mennesker på valg, er det få som velger. (3) Når menigheter ikke mottar sunn åndelig føde, bli medlemmene åndelig underernærte og syke. (4) Når morsomme historier, vitser, miming, teater og drama gis mer tid enn Jesu solide lære og innholdet i profetiene, vil mange snart kun foretrekke det lette og underholdende de er vant til å høre. Gudstjenestene blir en opplevelse som gir samme assosiasjon som underholdning på TV. (5) Når Den Hellige Ånds oppgave byttes ut med føleri, stemning og atmosfære, blir det vanskelig for Guds Ånds stemme å bli hørt. (6) Når tilbedelse blir omdefinert til en emosjonel tilstand og til å synge repetisjonsvers, i stedet for lyde, følge og leve Jesu lære, tar dette følelsesladde substituttet plassen for sann tilbedelse. (7) Når underholdning og hyggelige sosiale tiltak tar plassen for dype bibelstudier, mister mange interesse for Guds Ord. (8) Når Skriftens mirakuløse løfter om et nytt indre liv blir framholdt som åndelig luksus, vil løftene om å bli et nytt menneske i Kristus forbli ukjent for mange. (9) Når Guds mirakuløse nådegaver omdefineres til preferanse, trening, utdanning, tilegnede ferdigheter og erfaring, avtar de sanne nådegavene. (10) Når advarsler mot falsk lære sidestilles med å fordømme mennesker som er ført vill av den, går det ikke lenge før all tro defineres som akseptabel. Da har vi lært, har vi ikke? “Nå gir vi god tid og plass til forkynnelse av budskapene alle må forholde seg til før Jesu gjenkomst, slik at Guds Ånd endelig har et sted å sende søkende mennesker. “Nå inviterer vi mennesker til å ta et valg for Kristus og hans avgjørende sann-heter. “Nå lar vi ikke underholdning ta tiden og plassen for dype bibelstudier. “Nå lar vi ikke menneskers synsing og ulike meninger bli innholdet når Ordet granskes, i stedet finner vi ut hva Gud har å fortelle oss. “Nå er vi oss bevisste at Guds Ånd ikke er avhengig av stemning, formalisme og markedsstyrt metodikk. “Nå synliggjør vi for mennesker at Gud kan og vil endre vår karakter og vårt indre vesen. “Nå holder vi oss langt unna menighetsvekstopplegg som har ideologiske røtter i en teologi som ikke definerer guddommen og gudsforholdet i samsvar med Guds Ord og det evige evangelium. “Nå slutter vi også å vanne ut Bibelens lære om hva de mirakuløse nådegavene representerer. “Nå demonstrerer vi at vi kan elske og akseptere mennesker som er fanget i ubibelsk lære og samtidig advare klart og tydelig mot det falske. Gjør vi ikke? Hvis vi ikke lærer av egne feilgrep, historiens eksempler, gale tenkemåter eller bibelens advarsler, hva hindrer oss da i å måtte erfare nye nederlag? Tilbake:   Mens Vi Venter - Nr. 51 (16. årgang) 1 /2008 Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no