Et nytt liv med Gud 

Et nytt liv med Gud  Jeg har alt skrevet mitt vitnesbyrd flere ganger, men det er likevel større for meg å skrive det her i “Mens Vi Venter”. Jeg vet dette bladet når ut til mange søkende mennesker og det vår Herre har gjort for meg, vet jeg han kan gjøre for alle som er villige til å ta imot Jesus og følge etter ham. Mitt liv uten Gud. Jeg gråt og gråt. Hvordan kunne det ha seg at hele mitt liv hadde blitt ødelagt? Jeg mekka hasjen og røyka den før jeg fortsatte å gråte over min livssituasjon. Det er midt i august 2007, og jeg skulle ut av leiligheten om 2 uker. Jeg hadde ikke noe mere penger, bare gjeld. Mine nærmeste hadde jeg sviktet, skuffet og misbrukt så det var ikke noen flere som kunne hjelpe meg. Jeg har røyka hasj siden jeg var 20 år og vært ute på byen nesten hver helg, siden jeg greide å snike meg inn på diskotek. Røyka sigaretter siden jeg var 15 år. De siste 2-3 årene har jeg brukt nesten alt jeg eide til å skaffe hasj. Jeg røyka hver dag jeg kunne. Har ikke jobba siden 2004, har blitt sparket fra alle jobbene jeg har hatt etter ett eller to år. Har heller ikke fullført noe skolegang eller kurs. Jeg vurderte mine muligheter i livet mens jeg gråt i leiligheten da telefonen ringte. Jeg tørket tårene og tok meg sammen så det ikke skulle høres at jeg hadde grått. Det var min pappa som ringte. Over de siste 6-7 årene hadde jeg sagt hei noen ganger, men ikke pratet orntlig med ham. Han spurte meg hvordan det gikk og sa at jeg godt kunne flytte til ham for en stund, hvis jeg ville det og trengte hjelp. Det var utrolig å høre at jeg var velkommen et sted, men jeg sa likevel at jeg skulle tenke på det for å ikke virke desperat. Rart det der...jeg var jo desperat! Jeg ringte tilbake senere og spurte om det var greit å komme over til Karmøy. Jeg fikk penger av pappa og av mamma og jeg brukte vel halvparten til mitt misbruk, men greide likevel å fikse en leiebil og kjørte sakene mine over fra Lørenskog. Jeg dro tilbake og var i leiligheten og røya hasj noen uker til før jeg fløy til Haugesund. Begynnelsen til det nye livet 14. September 2007 landet jeg på Karmøy. Pappa hentet meg sammen med min stenevø. Jeg ble kjørt hjem til ham og fikk møte Elin som jeg ikke hadde sett på lenge og stesøsteren min Camilla også, samt noen besøkende. Jeg følte meg ikke hjemme. Jeg visste ikke hva jeg gjorde der. Hva skulle jeg gjøre med livet mitt nå? Jeg hadde ikke mere hasj, men røyka sigaretter fremdeles. Da jeg gikk og la meg i det lille kottet gikk det mange tanker gjennom hodet mitt. Lørdag 15. september våknet jeg tidlig og hørte at det var liv i huset. Jeg visste at pappa og Elin skulle i kirken, så jeg bestemte meg får å bli med dem. Jeg husker at pappa ble litt overrasket da jeg spurte om å få være med, men det var et stort smil i han likevel. Jeg hørte på sabbatskolen og gudstjenesten, men gikk bare ut og tok en sigarett etterpå. Det satt ikke så dypt i meg det som ble sagt, selv om det var en fin gudstjeneste. De hadde som vanlig mange på besøk til middag og jeg hadde en veldig fin sabbat selv om det ikke var så åndelig for meg. Jeg hadde jo tross alt ikke gått i kirken siden jeg var barn. Gud hjelper meg med røyksuget. Da jeg gikk å la meg den kvelden, ba jeg for første gang på lenge. Det tok ikke mange ord før jeg brast i gråt og begynnte å legge ut om hva jeg følte og hvorfor alt dette onde hadde skjedd med livet mitt, og ikke minst så spurte jeg om Gud kunne vise meg hvis det var noe mer enn det jeg visste allerede. Jeg ba i flere timer og så mye raste ut av meg. Både sinne, glede, sorg, hat. Alt jeg følte fortalte jeg til Gud. Så falt jeg til ro og sovnet. Da jeg sto opp om morgenen tenkte jeg igjen på Gud og fortsatte å be. Denne gangen ba jeg simpelt hen om hjelp. Jeg ba om at han måtte hjelpe meg med å slutte å røyke også. Det gikk ikke mange minuttene før jeg følte at jeg måtte ha en sigarett. Men nå skjedde det noe som aldri har skjedd med meg før. Jeg gikk opp på rommet mitt og jeg ba igjen om hjelp til å slutte. Jeg har brukt Gud for å prøve å slutte før, men hver gang har jeg fått lyst på røyk etterpå og sagt til meg selv at “det fungerte jo i hvert fall ikke,” jeg har også skyldt på Gud hver gang det endte med en røyk. Etter en stund og mange flere bønner gikk det opp for meg at noe skjer. Jeg hadde jo ikke røyka på en god stund nå, selv om jeg følte mange ganger at jeg ikke kunne holde ut lengere. Hvordan kunne det ha seg? Jeg hadde jo fått kraft til å holde ut hver gang jeg ba, men jeg hadde ikke lagt merke til det. Jeg begynte å stole på at Gud hørte mine bønner og det gjorde at jeg kunne vente enda lenger før jeg ikke holdt ut og måtte ha en røyk. Da ba jeg igjen og fikk ny kraft til å holde ut litt lengre. Jeg hadde fremdeles lyst på røyk, så det var vanskelig, men Gud tok bort behovet akkurat nok til at jeg kunne greie meg hvis jeg hadde øynene mine festet på Jesus. Etter noen dagers kjemping ble jeg veldig nyskjerrig på hva bibelen hadde å si om dette med bønn, osv. Jeg spurte pappa om og få låne en bibel av han, og med et stort smil viste han meg alle de forskjellige utgavene han hadde, og lurte på hvilken jeg trengte. Det ble studiebibelen og jeg endte også opp med å begynne i det nye testamentet, av en eller annen grunn. Matteus skrev mye bra, men det eneste jeg virkelig husket fra den første lesningen, var at Jesus lovet å svare på mine bønner. Det var det jeg trengte å høre. Jeg bestemte meg for å lese bibelen fra begynnelsen og kastet meg over 1. Mosebok. Det tok ikke lang tid før jeg mistet motet. Jeg fikk ikke noe ut av det jeg leste, jeg forto det ikke helt. Det var altfor tungt men jeg sto på likevel. Jeg møter Jesus. Min stesøster kom bort til meg (kanskje etter å ha sett min frustrasjon) og ga meg boken “Veien til Kristus” av Ellen G. White. Hun sa at den hadde betydd mye for henne, og den var lett å lese. Jeg takket men la den bare til side da. Torsdag 27. september var det et nydelig vær på Karmøy. Solen skindte og det var som sommer igjen. Jeg sto opp og gikk ned i stuen, Det var ingen hjemme. Jeg så boken “Veien til Kristus” ligge på bordet og bestemte meg for å finne ut hva denne Ellen skriver, siden jeg har hørt så mye om henne, men aldri lest noe av henne. Så jeg satte meg til rette og begynte. Etter kapittel 1 og 2 satt jeg og strigråt. Jeg forsto hva hun sa, og på en eller annet måte snakket hun rett til hjertet mitt på en måte som gjorde at jeg forsto hva Gud ville si meg. Jeg var midt i det tredje kapittel om omvendelse, da jeg la ned boken foldet mine hender og ba Gud om tilgivelse og overga mitt liv til ham. Jeg ville ikke lenger leve selv. I det samme øyblikket jeg gjorde dette, kom Den Hellige Ånd over meg. Jeg kjente en glede gjennom hele kroppen som jeg ikke trodde fantes selv i mine villeste fantasier. Jeg la meg ned på gulvet og kjente solstrålene komme inn gjennom vinduet og trodde at det var en slik følelse jeg nå ville ha resten av mitt liv, nå som Gud er med meg og i meg. Jeg gråt og gråt av glede. Etter en liten stund ble jeg bevisst på hva og hvordan jeg hadde levd mitt eget liv, og jeg så for første gang alt det gale og onde jeg hadde gjordt. Sjelebyrde for venner og slekninger. Jeg gråt nå over alle de forferdelige syndene jeg hadde gjordt, siden jeg nå også forsto at det var Gud, og Guds barn jeg syndet mot hver gang. Deretter ble jeg bekymret over mange av mine nære venner og noen i min familie, som jeg nå forsto ikke hadde opplevd det samme som meg. Jeg fikk en veldig trang til å “forkynne” hva Gud hadde nå gjordt for meg, slik at alle jeg kjente kunne oppleve det samme. Jeg ble sittende oppe i 2 eller 3 netter på rad rett etter min omvendelse, for på internett å sende ut mitt vitnesbyrd til mine nærmeset venner og familie som jeg visste ikke hadde opplevd denne nærheten med vår skaper i Kristus Jesus. Gud hadde på noen få sekunder åpnet mine øyne til å forstå hva synd var. Jeg forsto plutselig hvorfor Jesus døde på korset. Jeg har jo hørt historien ufattelig mange ganger, men jeg har likevel ikke forstått at Jesus døde slik at jeg kunne få et evig liv hvis jeg fulgte ham. Jesus døde på korset slik at jeg kunne oppleve det jeg opplevde. Jeg gråter bare jeg tenker på det nå. Det er en så utolig sterk og vakker realitet når vi blir bevisst på det. Gud fjernet min frykt også. Jeg hadde i august vurdert å ta mitt eget liv som et alternativ til hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Mye av grunnen til dette er også fordi min mamma nylig fikk diagnosen brystkreft. Hun var den eneste personen som betydde mye for meg i dette stadiet av livet mitt. Hvis hun forsvant for meg, ville jeg nok ikke ha noe mer å leve for. Det er Gud jeg nå lever for. Det er Han som styrer mitt liv. Hvis mamma nå dør, vil jeg takle det fordi jeg har noen i mitt liv som ingen kan ta fra meg. Jeg skal leve og tåle alt som kommer min vei fordi Gud, kanskje i løpet av mitt liv, vil bruke meg til noe. Hvem er jeg da til å si nei til Ham som skapte meg? Jeg kan takle alt som kommer min vei fordi det er ikke lenger jeg som styrer det. Jeg døde i det øyeblikket Den Hellige Ånd kom over meg. Det er derfor jeg med sikkerhet kan si at jeg ikke er redd for noe lenger. Det som skjer i mitt liv fremover er det Gud som ordner opp i, sammen med meg. Jesus har kjøpt meg dyrt, og mitt liv er ikke lenger på jorden. “jeg er en utlendig” sier Paulus. Nå forstår jeg ham! Bønnens kraft. Jeg forsto også med en gang at jeg måtte følge Hans bud. Hvem er jeg til å ikke være beredt når Gud trenger meg. Jeg er fremdeles en svak synder, som alle andre, men Gud gir meg kraft til å seire hver eneste gang jeg ber ham om hjelp. Det har vært noen ganger i de siste månedene hvor jeg til og med har valgt å ikke be til Gud, fordi jeg nå vet at Han hjelper meg med alt. Det er ikke alltid vi vil ha hjelp har jeg funnet ut av. Noen av mine lyster og tanker som drar meg bort fra Gud forsvarer jeg hvis jeg vil gjøre det! Jeg vet at det ikke er rett, men det er så mye som er vanskelig å legge fra seg når djevelen har fått fritt spillerom i så mange år. Jeg vet at det er “bare å be” så vil Gud hjelpe meg. Jeg har opplevd noen ganger at jeg ikke vil ha den hjelpen og ber derfor ikke. Jeg angrer alltid etterpå når jeg innser hvor sta jeg er som vil holde fast på jordens fristelser. Gud er så tålmodig med meg. Han venter og venter til jeg innser mine svakheter og ber ham ta dem bort. Da tar han dem bort, men ikke bare det! Han gir meg en glede over å kunne ofre alt som ikke er etter Hans vilje. Det djevelen fristet meg med for en uke siden, som jeg “måtte” ha, trenger jeg ikke lenger etter bønn og kamp. Jeg vil ikke ha det engang. Det er hva Gud gjør som er så utrolig sterkt. Vi vet faktisk ikke hva som er bra for oss. Det vet vår Skaper, så hvorfor ikke la Gud gjøre alle våre valg så er vi i hver fall sikre på at vi ikke gjør feil. Jeg vet det ikke er lett, men jeg forlater mer og mer meg selv, og tar mer og mer imot Gud. Ikke bare innser jeg at Han har rett, men det er faktisk akkurat det Gud forandrer i meg som jeg faktisk vil ha forandret. Jeg ser det bare ikke før etter at Han har forandret meg. Gud gjør ingenting hvis vi ikke tror at Han gjør det. Vi kan gjøre de største mirakler hvis vi bare tror det, fordi da er det ikke vi som gjør det, men Han som lever i oss. Betydningen av Guds bud. Gud tok bort min lyst på sigaretter fra det øyeblikket i stua. Jeg hadde hatt lyst på dem men greide og ligge unna med Guds hjelp. Men da jeg ikke ville gjøre det valget selv og overlot det til Gud....Da fjernet han til og med lysten på sigaretter. Jeg har nå en jobb hvor det er flere arbeidskamerater som røyker rundt meg. Ikke en eneste gang har jeg hatt lyst på røyk igjen. Det vil ikke si at det kommer til å være slik resten av livet mitt, bare så lenge jeg lever i Hans vilje. Det er derfor jeg vet at Guds bud teller like mye nå som ved verdens begynnelse. Lever vi i harmoni med Guds vilje, vil vi ikke falle. Hvorfor er det da så mange som har sagt til meg at Guds bud ikke gjelder lenger? Jeg har hørt dette fra noen av mine nære, fra kirkemedlemmer og venner. De prøver å overtale meg til å tro at de ti bud er “utgått” eller noe slikt, med den nye pakt? Etter mye lesing i bibelen og mye bønn VET jeg at de ti bud er like aktuelle. Jeg leser side opp og side ned i hele bibelen, at vi må følge Guds regler. I det øyeblikk Den Hellige Ånd kom over meg, ble jeg bevisst på budene og vet nå at de ble skrevet i mitt hjerte og sinn. De som sier noe annet syns jeg veldig synd på. For det første kan de ikke ha opplevd Gud på den måten jeg kjenner Ham nå. Og for det andre...Tenk på hva de må stå og svare for på dommens dag! Vi må alle be for dem som ikke vet hva de gjør. Dette ble mye mer enn hva jeg hadde planlagt å skrive. Grunnen til at jeg skriver så mye rundt denne opplevelsen, er fordi jeg nå etter mye bønn og kamper med Gud, ser hva Gud faktisk gjør. Jeg ser det aldri før etter kampen er ferdig og jeg valgte Guds vei. Der jeg valgte feil har jeg fremdeles flere lange kamper foran meg, men jeg vet at Gud vil vinne til slutt fordi det er det jeg ber Ham om, og Han har lovet å svare mine bønner. Jeg vet at jeg kan holde Gud til dette ordet, og jeg gjør det også. Det er derfor “jeg” vinner over djevelen i alle kamper nå, og opplever at Guds Ånd forandrer meg litt etter litt. Jeg har også fått anledning til å dele min erfaring på møter både i Haugersund og i Strømmen adventistmenigheter. Ble deretter invitert til Tyrifjord Videregående skole, hvor jeg også der kunne dele med ungdommene. hva Gud har gjord for meg og anbefale alle til på samme måte å ta Gud på alvor. Jeg skriver gjerne mer om mine erfaringer med min Frelser i senere utgaver av “Mens Vi Venter. Tilbake:   Mens Vi Venter - Nr. 51 (16. årgang) 1 /2008 Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no