Sekterismens dilemma

Både liberal og konservativ sekterisme tilbyr en feilslått teologi. Hva var Jesu alternativ? Valgmuligheten er: (1) “Heller ikke jeg fordømmer deg”. (2) “Gå bort og synd ikke mer”. (3) Begge overnevnte budskap fra Joh. 8:11. Ingen av de to sentrale motpolene i kristenverdenen har en teologi som prioriterer det tredje forslaget i overskriften. De lander begge lett i hver sin sekteriske bakevje og vektlegger hovedsakelig enten punkt èn eller to. Disse to ytterpunktene står ikke i et statisk forhold til hverandre, men i et dynamisk samspill, hvor begge bidrar til konfliktopplevelsen. Begge motpolene har mye rett i det de tar avstand fra, men begge tar samtidig vel så mye feil på grunn av det manglende helhetssynet som nødvendigvis alltid må prege en motreaksjon. Vi har ingen vansker med å bruke begrepene sekterisk ekstremisme på den fanatiske liberale grøfta, som har løsrevet seg fra en rekke grunnleggende bibelske normer og i samme åndedrag forbeholde de samme uttrykkene for ideologien som har tatt til seg den motsatte ytterligheten. Begge ståsteder hevder til tider at de forfekter en balansert teologi, men det skal ikke mye observasjon til før dette selvbedraget kan avsløres. I sitt møte med kvinnen som de skriftlærde hadde grepet på fersk gjerning i hor, punkterer Jesus begge disse sekteriske holdningene, og gjør det klart at hans misjon var og er tosidig. Hans oppgave var å møte den falne og angrende synderen med nådens tilgivelse, for å kunne helbrede personen som hadde brutt Guds lov: “Heller ikke jeg fordømmer deg”. Samtidig ville, måtte og kunne han opprettholde lovens ufravikelige gyldighet: “Gå bort og synd ikke mer”, siden en guddommelig kraft til ikke igjen å måtte være slave under den falne naturen, ble tilbudt og tilført synderen. Tilgivelse og endring er Kristi varemerke. Ingen forkynner bibelens ekte evangelium om ikke begge disse guddommelige prinsippene er svært synlige og godt samkjørte, men slike kristne miljøer er for tiden vanskelige å finne. Verken den sekteriske liberalismen eller den sekteriske konservativismen makter å etterleve, prioritere eller forkynne i samsvar med begge disse kriteriene. Mange års observasjon av begges fokus, gjør at vi ikke har registrert mange unntak til denne påstanden. Den fanatiske liberalismen forkynner et usagt budskap hvor den opplevde grunnholdningen er: “Heller ikke jeg fordømmer deg”, og knytter dette opp til holdningen: “Synd er uvesentlig. Jesus, som ikke kunne fristes til synd, siden han er Gud, måtte selvfølgelig seire og denne seieren er i ditt sted, du som kan fristes til synd og ikke kan seire. På grunn av sin seier tilgir han automatisk alt, og frelsen ligger i at du tror nettopp det”. Kraften til seier er i denne teologien noe Jesus forbeholdt seg selv, da han i litt over 30 år lot som om han var et ekte menneske. Den fanatiske konservativismen forkynner like ensidig og ubalansert : Gå bort og synd ikke mer”. Fordømmelsen Jesus ikke kommuniserte er ofte både hørt og sett i dette miljøet. Medtroende blir vurdert, analysert, overvåket og disektert for å oppdage en handling eller rekkefølge som avviker fra antatt trostradisjon. Ofte blir du i disse miljøene møtt av en mistenksomhet som gir lyst til avstand. Det er som kjent nesten umulig å få tillit til mennesker som ikke stoler på deg. Vennlighet, varme, åpenhet og aksept er vanligvis like mye mangelvare her som i den sekteriske liberalismen. Uten Jesu tosidige oppskrift, er det umulig å demonstrere den mentalitet som representerer Guds holdning. Ofte verbaliseres det rett ut i de sekteriske konservative miljøene, at en kristen ikke skal stole på noen, og at alle skal møtes med en paranoid mistro. De få som ved Guds hjelp og kraft velger å la Jesu eksempel bli innholdet i sin kristendom, blir uten unntak definert som liberale av de sekterisk konservative, men blir samtidig kalt legalister og lovtreller av de sekterisk liberale. Den sekteriske liberalismen. Det er ikke vansklig å registrere at det er den sekteriske liberalismen som nå har vind i seilene innen kristenheten. Det gjelder uten unntak og i absolutt alle protestantiske kirkesamfunn. Vi avviser på det sterkeste at motstand mot samboerskap og homofili er noe annet enn seksjonerte symboler på gruppeidentifisering, og utgjør ikke en indikasjon på gjennomført bibeltroskap, (det å “konservere” og “ta vare på” Jusu lære.) Alt for mange av dem som verbaliserer sin protest mot nevnte temaer, demonstrerer på andre områder av sin forkynnelse, at de har lite respekt for Guds normer, innholdet i Guds evige og hellige lov eller for bibelens spesifikke budskap vedrørende en rekke trosforhold. I forkynnelse på nettet, i bøker, fra talerstoler og på TV, blir evangeliets fokus stort sett begrenset til en normløs kjærlighet, smilemaske og toleranse for omtrent alt som er liberalt nok, og selvfølgelig å ellers være på bølgelengde med ideologiens åndelige mentorer. Personlig bibelkunnskap blir neglisjert. Et forhold til Jesus blir framholdt som en frittstående dyd, som ikke behøver å være knyttet til et nært forhold til Jesu tro, lære og undervisning. Siden denne kategorien kristne ikke har et sundt forhold til innholdet i Guds livslover, finner vi altfor ofte at de tillater seg å praktisere ufine væremåter på det medmenneskelige plan. De har liten tro på Guds evne til å forandre menneskets karakter og de opplever ikke at seier over synd i Guds kraft er en prioritert sak for en kristen. De har en verbal bekjennelse om at “varme relasjoner” er deres mål, men de legger lista meget lavt hva angår menneskebehandling og skaper ofte miljøer hvor rykter, kritikk, falske vitnesbyrd og sladder dominerer. Trygge og tillitsfulle relasjoner er omtrent umulig å utvikle og bevare i disse gruppene. Smilene er tilpasset og omsorgen varer til du er utenfor synsfeltet. Av mangel på endring innenfra, blir det derfor lett å trekke inn i trosutøvelsen skikker, tradisjoner, musikk og andre elementer som har sine røtter i verdslige miljøer, siden Guds ord sjelden blir konsultert når det kommer til trosretning. Det sosiale evangelium er som regel i høysete og er ikke synkronisert med bibelske sann-heter hva angår tro og lære. Ofte blir alle variasjoner av kristendom (unntatt naturlig nok de konservative) betraktet som akseptable for Gud, og det blir derfor de “kirkefremmede” som blir hovedmål for misjon og forkynnelse. Alle troende har rett tro bare de tror på Jesus. Innholdet i Jesu lære og forkynnelse blir feilaktig løsrevet fra et personlig forhold til ham. Bibelen lærer som kjent at det ene er uadskillelig fra det andre. Omtrent bare Jesus eller omtrent bare doktrinære sannheter, blir begge en ubibelsk prioritering. Den sekteriske konservativismen. I disse miljøene blir kristendommen lett definert ut fra ytre faktorer. Medlemmene blir ofte mer opptatt av å passe på andre, enn seg selv. Firkantede regler og ofte uvesentlige forventninger har langt mer å si enn karakter og mentalitet. Også her utvikles det et gunstig miljø for åndelige guruer som alle kan flokke seg rundt. Mennesker som ikke er enige med det som er akseptert i disse miljøene, bli baktalt, kritisert og advart mot. Problemet er ofte at det som er kollektivt vedtatt, sjelden forholder seg til bibelske prinsipper, men er fikse ideer som ikke er skriftbaserte. Det er overraskende liten forskjell å registrere mellom fanatisk liberalisme og fanatisk konservativisme. Siden begge retninger synes å avvise Jesu sunne og balanserte fremgangsmåte, blir begge ofre for en ensidig kristendom. Ingen av dem får til åndelig sunne relasjoner i sine sosiale miljøer. Til det er de altfor opptatt av å “vokte”. Frykten for egen motpol tar bort ekte kjærlighet. Frykt og kjærlighet kan som kjent aldre sameksistere. Den førstnevnte tar bort den sistnevnte. Fasade, ytre tradisjon og det kollektive dominerer. Det spiller for så vidt liten rolle i hvem av disse to retningene man befinner seg i, siden begge misforstår evangeliet og fruktene blir omtrent de samme. Observasjonene vi har gjort i den sekteriske konservativismen, er til tider både komiske og tragiske. Fullstendig uvesentlige detaljer eller misforståelser blir fort omgjort til alvorlig teologisk kjetteri, og blir møtt med holdninger som man stort sett assosierer med verdslige miljøer. Som eksempel kan nevnes, at når et bevis på “åndelighet” blir overbevisningen om at kvinner skal plukke poteter eller gå på ski i langt skjørt og at en giftering til noen hundrelapper blir definert som et smykke som vil lede til en verdslig utglidning, i stedet for å være et signal om at man er gift og “opptatt”, og ønsker å holde Guds bud, og vil at andre skal bli kjent med og respektere det, da har vi selvfølgelig å gjøre med psykologi i stedet for teologi. Bibelen anbefaler sømmelighet til alle tider. Det mennesker kledde seg i på Abrahams tid, på Jesu tid eller på syttenhundretallet, er nødvendigvis ikke sømmelig i dag. Den ekstreme konservativismens hovedproblem er egentlig at det lett skaper miljøer hvor mennesker blir fratatt frihet til å tenke selv og til å dele observasjoner og tanker uten at de møtes med restriktive tiltak. Debatt og meningsutveksling har dårlige forhold i disse grupperingene, siden et ord eller et spørsmål som ikke er i harmoni med det vedtatte, ofte forårsaker kjetterstemplet. En tenkemodell. Det vanlige er å se for seg den sekteriske liberalismen og den sekteriske konservativismen som to motsatt grøfter med en vei i mellom. Denne illustrasjonen lider av en rekke begrensninger og forklarer ikke hvorfor begge de sekteriske gruppene framviser så like frukter. En langt bedre tenkemodell er å se for seg en sirkel hvor en liten bit nederst på sirkelen er fjernet. De sekteriske motpolene er plassert ved hver sin ende av bruddpunktet, slik at avstanden dem imellom blir svært liten. Den bibelbalanserte kristendommen befinner seg da på toppen av den brutte sirkelen, med maksimal avstand til begge de sekteriske elementene. Broen mellom de sekteriske motpolene er imidlertid snart bygd ferdig. Om ikke lenge tar de hverandre i hånden og blir et team som retter sitt angrep mot den bibelbalanserte kristendommen de begge har tatt avsand fra. Felles frukter. Begge er opptatt av ytre former, selv om formene er ulike. Et religiøst møte i den sekteriske liberale grupperingen er garantert å inneholde et hoftevaggende lovsangsteam med nøyaktig det samme utvalget som benyttes av denne fraksjonen innen alle kirkesamfunn. Låtenes ordlyd, syngemåte og det svinsende kroppsspråket er en sentral del av identifiseringsrammen, og kan ikke endres uten å frata miljøet opplevelse av åndelighet. Alle lærer av hverandre og åndeligheten bæres av formalismen. Sangenes tekster sirkler rundt ordet “jeg”, og deltakernes subjektive følelse av tilbedelse bæres ikke av innholdet i det å tilbe, men av selve ordet tilbedelse. Det er lett å se at den emosjonelle intensiveringen vokser ved gjentagelse og repetisjon. Dette er formvesen på sitt beste, siden et handlingsmønster i lyd og kroppsspråk bærer åndelighetsopplevelsen. Stearinlys, røkelse, mantramessing og gitte bevegelser gir den samme emosjonelle åndelighetsopplevelsen innen katolisismen. Da kan forkynnelsen godt være på god latin, for kjenslen av gudsnærhet bæres ikke av innholdet i Guds ord. Konklusjon. Det store flertallet av troende befinner seg som nevnt uten tvil i den liberale grupperingen, og den blir mer og mer fanatisk og sekterisk for hvert år som går. Verdenskirken som ifølge profetiene i Åp. kap 13 skal være etablert før Jesus kommer igjen, har denne ideologien som fundament. Det fanatiske elementet uttrykker seg ved viljen til å forby og forfølge enhver som ikke samtykker i egen teologis innhold. Det liberale elementet er at ideologiens fokus ikke er Bibelens innhold og at Guds lov settes til side. Den sekterisk konservative gruppen blir uten tvil gradvis mindre i forhold til sitt ideologiske motstykke. Enkelte svært synlige personer i dette miljøet, kan imidlertid være så markant ekstreme, at mange flykter inn i den sekteriske liberalismen for å skape avstand til den motsatte sekterismen. Men Herren har sine trofaste, som han har hatt til alle tider gjennom historien. Det er troende som både er tilgitt og endret og som har Guds lov skrevet i hjerte og sinn, og som samtidig eier den samme balanserte tro Jesus hadde, Åp. 14:12. De forkynner et harmonisk budskap hvor: “Heller ikke jeg fordømmer deg” og “Gå bort og synd ikke mer”, til slutt vil samle dem som ønsker å kalles ut av Babylons sekteriske forvirring.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 51 (16. årgang) 1 /2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no