Skal alle en gang i nær framtid måtte gjøre offentlig kjent om de vil følge, tilbe, tjene og adlyde Skaperguden eller om de av bekvemmelighetshensyn vil tilpasse seg en falsk kristendom?
Dagen var kommet. Seremonien var planlagt til minste detalj. Informasjonen om tilstelningen hadde nådd hele befolkningen i god tid. De fleste visste hva det dreide seg om. For hver enkelt som var blitt beordret til arrangementet, var dette et avgjørende øyeblikk. Valget de måtte ta denne dagen, ville bestemme om de fikk leve videre eller om de skulle dø der og da. Det er godt mulig at noen av de frammøtte ikke hadde vært såpass våkne og bevisste at de i forveien forsto hva som ville finne sted. At gudebilde ble laget, Dan. 3:1, og at det var knyttet til en test eller prøve hvor alle måtte tilkjennegi sin ideologiske allianse, hadde nok de fleste registrert.
Fra hele landet var de hentet inn. Snart var den store Duradalen stappfull av mennesker fra alle provinser. Kanskje noen av vaktene sjekket samtliges identitet og sendte dem til det spesielle området andre fra samme distrikt var plassert. Det er lettere både å holde orden og ha kontroll når oppstillingen er planlagt og ryddig. Det samme gjøres som kjent ofte i fengsler og fangeleirer når de innsatte skal telles. I Duradalen var ingen i fysisk fangenskap, men ideologiske fanger var de fleste.
Kong Nebukadnesars mange agenter hadde kanskje lister over alle som var forventet, og de kunne ha sjekket av etter hvert som de var på plsss. Da alt var klart, gikk signalet de var blitt informert om, versene 4 og 5. Valget de måtte ta var like enkelt som det var avgjørende. De ble bedt om å tilbe statuen av et menneske som utga seg for å være gud. Liv eller død var konsekvensen.
Det er utenkelig at samtlige oppegående, intelligente ledere og politikere, vers 2, var så hjernevasket at de bare gjorde det de ble bedt om uten å reflektere. Naturlig nok måtte det ha vært flere av dem som skjulte et overbærende smil av den selvgode, stormannsgale despoten, som faktisk trodde han var guds vikar på jorden. Andre var sikkert helt overbeviste om at han var det. De som bøyde seg i ærbødig tilbedelse, men visste med seg selv at det hele var et spill og en bløff, utførte handlingen de ble kommandert til uten at de i sitt sinn var oppriktige. De var primært opptatt av å overleve dagen, ved rent fysisk å late som om de ga aksept til ordren de ble konfrontert med. De demonstrerte en lydig handling, men var ulydige i sin tanke. Uansett hva de tenkte og trodde, var utfallet det samme. De overlevde ved å tilpasse seg systemets ideologiske krav, men samtidig opponerte de mot den sanne Gud.
Sanneisraelitter. Men det var en tredje gruppe til stede på Durasletten den dagen. De utgjorde en forsvinnende liten minoritet, men de var likevel de mest synlige for både Gud og mennesker. Disse tre hebraiske ungdommene møtte den samme testen eller prøven som alle de andre måtte forholde seg til, vers 12. Tilbe bildet og lev eller vær ulydig og dø. Saken var den, at Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som de het, allerede hadde bestemt seg for at de aldri med vitende og vilje ville bryte et eneste av Herrens ti bud. Var det tåpelig av dem å tro at et menneske med en syndig og fallen natur faktisk kunne motta kraft fra Skaperguden til ikke å måtte bryte Guds bud? Det er godt mulig at de kunne ha sykemeldt seg eller reist bort denne dagen, for å slippe å være tilstede, men de gjorde ikke det. Som ansvarsfulle lokale guvernører, hadde de ganske sikkert god kjenneskap til hva kongen hadde i tanke de ukene det tok å lage gudebildet. Likevel stilte de opp fordi hoffet hadde beordret dem å være der. Vi kan anta at de selvfølgelig kunne ha bøyd seg ned sammen med alle de andre, slik at det så ut som om de tilba bildet. I sine tanker kunne de ha tibedt sin Gud i himmelen. Noen ville sikkert mene at det ville ha vært et fornuftig valg å ta. For hvert år som går tror jeg det blir stadig flere som ville komme til den samme konklusjonen. Til slutt, når Durafenomenen skal gjenta seg, vil de fleste troende mene akkurat det. Forkynnelse de over tid har lyttet til i sine respektive menigheter, ga dem fundamentet for en slik konklusjon. Ville det ikke være nok at de tre unge hebreerne og deres Gud visste at den tilpassede “tilbedelsen” bare var et spill? Siden dette ikke var en akseptabel løsning for de tre, er det tydelig at de ikke bare var opptatt av seg selv, men også tenkte på vitnesbyrdet de da ville gi og eksemplet de ville ha vært.
Når du blir stående oppreist i en forsamling hvor alle bøyer seg, blir du ganske synlig. Kongen ble informert om hva disse tre kverulerende og fanatiske utbryterne foretok seg, og at de ikke var villige til å tilpasse seg den religiøse ordren alle fikk. De ble gitt en ny sjanse til å legge stahet og egenrådighet til side, og i stedet demonstrere enhet og samhold, vers 13. Da de fremdeles ikke var villige til å innordne seg et ubibelsk mandat, ble de dømt til døden og henrettelsen skulle foregå umiddelbart. De visste ikke da at himmelens Gud ville redde dem på mirakuløst vis, men de hadde dokumentert for Gud og mennesker at de heller ville dø enn å bryte et eneste av Guds hellige bud, versene 16 og 17. Det var hendelsen i Duradalen for ca. 2600 år siden, men vi er ikke ferdige med temaet av den grunn.
En framtidig prøve. Nå forlater vi fortiden og går litt inn i vår egen framtid og forholder oss til en parallell hendelse som kanskje ligger nærmere i tid enn de fleste kan tenke seg. Bibelen forteller at historien har en tendens til å gjenta seg og at Gud vet det. “Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt!, så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss”. Pred. 1:9.10.
Å TA ET VALG FOR GUD INNEBÆRER OFTE Å MÅTTE VENDE OM Å GÅ MOTSATT VEI I FORHOLD TIL FLERTALLET. Å VÆRE SYNLIG OG ANNERLEDES KREVER MOT OG TILLIT TIL GUD.
Du finner hoveddetaljene omtalt i Åp. kap. 13. Et religiøst system klarer i endetiden å skaffe seg global kontroll og etablerer en politisk/ideologisk maktbase hvor alle presses til underkastelse og lydighet. Trosfundamentet for denne ideologien sies i vers 12 å være dogmene til kirkemakten som er beskrevet i kapitlets første 10 vers. Der omtales en kristen organisasjon som ble til fra ruinene av det gamle romerriket. Et religiøst system som forfulgte Guds sanne barn, som kommer med svært blasfemiske uttalelser, som en gang nesten ble utryddet etter å ha hatt en storhetstid på 1260 år, men som igjen fikk tilbake sin innflytelse, og som til slutt klarer å samle omtrent alle troende under sine vinger, i en global økumenisk samlingsprosess. Vi blir også informert om at det er djevelen selv som står bak denne religiøse maktens framgang, Åp. 13:4.
Protestanter har til alle tider identifisert denne makten med pavemakten, den romersk katolske kirke, siden alle kjennetegnene nevnt i dette kapitlet og alle omtalt andre steder i Bibelen, passer til fullkommenhet. Dette var også Martin Luther og de andre reformatorenes overbevisning. At den protestantistiske verden likevel trekkes inn i denne forførelsen, synliggjøres ved at den globale ideologiske samlingen omtales med følgende uttrykk; “all som bor på jorden” og “jorden og de som bor på den”, Åp. 13:8.12. At det er snakk om en religion, bekreftes ved at de forførte er engasjerte i en tilbedelse. Det er imidlertid noen som ikke lar seg forføre, og de er omtalt i andre bibelvers. Beskrivelsen viser også at det er store mirakler, tegn og undre som er årsaken til at så mange i endetiden lar seg forføre, bl.a. versene 13 og 14.
Duradalen i reprise. Igjen er alle samlet. Selv om samlingen denne gang ikke er på et gitt fysisk sted, er den likevel fokusert om den samme ideologiske sak. En despotisk åndelig leder, som er hovedpersonen bak den katolsk/protestantiske alliansen omtalt som det andre “dyret” i Joh. Åpenbaring kapittel 13, ønsker å få ideologisk kontroll over alle og kjennskap til hvem som er lojale og hvem som ikke aksepterer at paven er Guds vikar på jorden, og derfor kan forlange tilbedelse og lydighet. Et “bilde” (en etterligning eller kopi av det politisk/religiøse første pavemakt-”dyret” i det samme kapitlet, som under den mørke middelalder forfulgte annerledes troende) blir igjen etablert, og alle må tilkjennegi sin lydige underkastelse eller opposisjon. Det dreier seg nok ikke om et vanlig bilde eller en statue denne gangen, siden bibeltekstene i Åp. kap. 13, som omtaler episoden, viser at dette er en global test eller prøve.
“Bildet” må nødvendigvis ha å gjøre med at et system blir etablert, hvor religiøse lover blir påtvunget befolkningen i alle land. Samtidig må dette systemet tillate at sivile myndigheter har mandat til å håndheve de religiøse lovene, og kunne dømme dem som ikke tilpasser seg, slik det også skjedde den gang “pavedyret” hadde slik makt. Bibelteksten sier at systemet gir seg selv makt til å utstede en dødsdom over dem som ikke underkaster seg. I Duradalen under kong Nebukadnesars regjering, var stat og religion samkjørte, slik at kongens soldater kunne håndheve den religiøse befalingen og arrestere og straffe dem som ikke bøyde seg og viste lojalitet mot kongens ordre. For at profetiene i Johannes Åpenbaring kap. 13 skal kunne oppfylles, må det i land som i sin grunnlov skiller klart mellom stat og religion, som tilfellet er i USA, finne sted en endring av landets politiske og juridiske lovverk. I Duradalen i gamle Babylon, ble det første bud i Guds lov den store testen: “Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg...”, 2.Mos. 20:2.3. Nebukadnesar tok Guds plass og ba alle bryte dette budet og i stedet tilbe symbolet på ham selv. De tre hebraiske ungdommene nektet å gjøre det. Når vi kommer til endetidens store test, som er en parallell på det som skjedde i oldtiden, er det rimelig at det igjen vil være en synlig tilbedele av Gud som er testen.
Tegnet på lojalitet mot Gud. Det er ikke ukjent for mange bibelstudenter at den syvende-dags sabbat, hviledagen Gud ga menneskeheten i begynnelsen, i Guds eget Ord, kalles et tegn eller et merke som kan identifisere hvem som viser den ene og sanne skaperguden sin lojalitet, Esek. 20:12.20. Også i 2. Mos. 31:13 er sabbaten kalt et tegn. Det hebraiske ordet som er benyttet her, er “ôth”, som i følge ulike leksika betyr; “signal, flagg, monument, bevis, dokumentasjon, merke og tegn. Beviset og dokumentasjonen på at vi velger å følge og lyde den ene og sanne Gud, er vår vilje til å tilbe ham rett på hvile- og tilbedelsesdagen han etablerte ved skapelsen. Som Skaper, (Joh. 1:1-3) kaller naturlig nok Jesus seg selv Herre over denne dagen og bringer den videre i nytestamentlig tid, Matt. 12:8. Merk deg også at denne merkedagen, tegnet på gudslojalitet, ble innlemmet som det lengste og best forklarte budet i Guds hellige og uforanderlige lov. Dette fjerde budet er også det eneste i Guds lov som identifiserer hvem Gud er, (Skaperen av alt) og hans regjeringsområde (himmel og jord.) 2. Mos. 20:8-11. I tillegg ble sabbatsdagen både velsignet og helliget av Gud selv, 2. Mos. 20:11. Det er helt naturlig at budet som vil bli endetidens test, må være ett av de fire første budene i Guds lov, for bare disse budene har å gjøre med tilbedelse og gudsforhold. De andre budene forholder seg til medmenneskelige og sosiale forhold. Av disse fire budene er det kun bud fire, hviledagsbudet, som kan representere en synlig, kontrollerbar og global test.
Tegnet på lojaltet mot antikristmakten. Pavemakten har alltid hevdet at merket og tegnet på dens guddommelige myndighet og beviset på at paven har makt og rett til å kalle seg Jesu Kristi vikar og Guds representant på jorden, er det faktum at paven kan og har forandret Guds bud. En av disse endringene som kirken skryter av, er forandringen av hviledagen, fra Bibelens sabbat til solgudens søndag. Pavekirken kaller denne endringen selve merket og tegnet på at paven er Guds stedfortreder.
Et valg for evigheten
Et valg for evigheten
Tegnet på lojalitet mot den ene og sanne Gud
Skal alle en gang i nær framtid måtte gjøre offentlig kjent om de vil følge, tilbe, tjene og adlyde Skaperguden eller om de av bekvemmelighetshensyn vil tilpasse seg en falsk kristendom?
Dagen var kommet. Seremonien var planlagt til minste detalj. Informasjonen om tilstelningen hadde nådd hele befolkningen i god tid. De fleste visste hva det dreide seg om. For hver enkelt som var blitt beordret til arrangementet, var dette et avgjørende øyeblikk. Valget de måtte ta denne dagen, ville bestemme om de fikk leve videre eller om de skulle dø der og da. Det er godt mulig at noen av de frammøtte ikke hadde vært såpass våkne og bevisste at de i forveien forsto hva som ville finne sted. At gudebilde ble laget, Dan. 3:1, og at det var knyttet til en test eller prøve hvor alle måtte tilkjennegi sin ideologiske allianse, hadde nok de fleste registrert.
Fra hele landet var de hentet inn. Snart var den store Duradalen stappfull av mennesker fra alle provinser. Kanskje noen av vaktene sjekket samtliges identitet og sendte dem til det spesielle området andre fra samme distrikt var plassert. Det er lettere både å holde orden og ha kontroll når oppstillingen er planlagt og ryddig. Det samme gjøres som kjent ofte i fengsler og fangeleirer når de innsatte skal telles. I Duradalen var ingen i fysisk fangenskap, men ideologiske fanger var de fleste.
Kong Nebukadnesars mange agenter hadde kanskje lister over alle som var forventet, og de kunne ha sjekket av etter hvert som de var på plsss. Da alt var klart, gikk signalet de var blitt informert om, versene 4 og 5. Valget de måtte ta var like enkelt som det var avgjørende. De ble bedt om å tilbe statuen av et menneske som utga seg for å være gud. Liv eller død var konsekvensen.
Det er utenkelig at samtlige oppegående, intelligente ledere og politikere, vers 2, var så hjernevasket at de bare gjorde det de ble bedt om uten å reflektere. Naturlig nok måtte det ha vært flere av dem som skjulte et overbærende smil av den selvgode, stormannsgale despoten, som faktisk trodde han var guds vikar på jorden. Andre var sikkert helt overbeviste om at han var det. De som bøyde seg i ærbødig tilbedelse, men visste med seg selv at det hele var et spill og en bløff, utførte handlingen de ble kommandert til uten at de i sitt sinn var oppriktige. De var primært opptatt av å overleve dagen, ved rent fysisk å late som om de ga aksept til ordren de ble konfrontert med. De demonstrerte en lydig handling, men var ulydige i sin tanke. Uansett hva de tenkte og trodde, var utfallet det samme. De overlevde ved å tilpasse seg systemets ideologiske krav, men samtidig opponerte de mot den sanne Gud.
Sanneisraelitter. Men det var en tredje gruppe til stede på Durasletten den dagen. De utgjorde en forsvinnende liten minoritet, men de var likevel de mest synlige for både Gud og mennesker. Disse tre hebraiske ungdommene møtte den samme testen eller prøven som alle de andre måtte forholde seg til, vers 12. Tilbe bildet og lev eller vær ulydig og dø. Saken var den, at Sadrak, Mesak og Abed-Nego, som de het, allerede hadde bestemt seg for at de aldri med vitende og vilje ville bryte et eneste av Herrens ti bud. Var det tåpelig av dem å tro at et menneske med en syndig og fallen natur faktisk kunne motta kraft fra Skaperguden til ikke å måtte bryte Guds bud? Det er godt mulig at de kunne ha sykemeldt seg eller reist bort denne dagen, for å slippe å være tilstede, men de gjorde ikke det. Som ansvarsfulle lokale guvernører, hadde de ganske sikkert god kjenneskap til hva kongen hadde i tanke de ukene det tok å lage gudebildet. Likevel stilte de opp fordi hoffet hadde beordret dem å være der. Vi kan anta at de selvfølgelig kunne ha bøyd seg ned sammen med alle de andre, slik at det så ut som om de tilba bildet. I sine tanker kunne de ha tibedt sin Gud i himmelen. Noen ville sikkert mene at det ville ha vært et fornuftig valg å ta. For hvert år som går tror jeg det blir stadig flere som ville komme til den samme konklusjonen. Til slutt, når Durafenomenen skal gjenta seg, vil de fleste troende mene akkurat det. Forkynnelse de over tid har lyttet til i sine respektive menigheter, ga dem fundamentet for en slik konklusjon. Ville det ikke være nok at de tre unge hebreerne og deres Gud visste at den tilpassede “tilbedelsen” bare var et spill? Siden dette ikke var en akseptabel løsning for de tre, er det tydelig at de ikke bare var opptatt av seg selv, men også tenkte på vitnesbyrdet de da ville gi og eksemplet de ville ha vært.
Når du blir stående oppreist i en forsamling hvor alle bøyer seg, blir du ganske synlig. Kongen ble informert om hva disse tre kverulerende og fanatiske utbryterne foretok seg, og at de ikke var villige til å tilpasse seg den religiøse ordren alle fikk. De ble gitt en ny sjanse til å legge stahet og egenrådighet til side, og i stedet demonstrere enhet og samhold, vers 13. Da de fremdeles ikke var villige til å innordne seg et ubibelsk mandat, ble de dømt til døden og henrettelsen skulle foregå umiddelbart. De visste ikke da at himmelens Gud ville redde dem på mirakuløst vis, men de hadde dokumentert for Gud og mennesker at de heller ville dø enn å bryte et eneste av Guds hellige bud, versene 16 og 17. Det var hendelsen i Duradalen for ca. 2600 år siden, men vi er ikke ferdige med temaet av den grunn.
En framtidig prøve. Nå forlater vi fortiden og går litt inn i vår egen framtid og forholder oss til en parallell hendelse som kanskje ligger nærmere i tid enn de fleste kan tenke seg. Bibelen forteller at historien har en tendens til å gjenta seg og at Gud vet det. “Det som har vært, er det som skal bli. Det som er hendt, er det som skal hende. Det er intet nytt under solen. Blir det sagt om noe: Se, dette er nytt!, så har det vært til for lenge siden, i svunne tider som var før oss”. Pred. 1:9.10.
Å TA ET VALG FOR GUD INNEBÆRER OFTE Å MÅTTE VENDE OM Å GÅ MOTSATT VEI I FORHOLD TIL FLERTALLET. Å VÆRE SYNLIG OG ANNERLEDES KREVER MOT OG TILLIT TIL GUD.
Du finner hoveddetaljene omtalt i Åp. kap. 13. Et religiøst system klarer i endetiden å skaffe seg global kontroll og etablerer en politisk/ideologisk maktbase hvor alle presses til underkastelse og lydighet. Trosfundamentet for denne ideologien sies i vers 12 å være dogmene til kirkemakten som er beskrevet i kapitlets første 10 vers. Der omtales en kristen organisasjon som ble til fra ruinene av det gamle romerriket. Et religiøst system som forfulgte Guds sanne barn, som kommer med svært blasfemiske uttalelser, som en gang nesten ble utryddet etter å ha hatt en storhetstid på 1260 år, men som igjen fikk tilbake sin innflytelse, og som til slutt klarer å samle omtrent alle troende under sine vinger, i en global økumenisk samlingsprosess. Vi blir også informert om at det er djevelen selv som står bak denne religiøse maktens framgang, Åp. 13:4.
Protestanter har til alle tider identifisert denne makten med pavemakten, den romersk katolske kirke, siden alle kjennetegnene nevnt i dette kapitlet og alle omtalt andre steder i Bibelen, passer til fullkommenhet. Dette var også Martin Luther og de andre reformatorenes overbevisning. At den protestantistiske verden likevel trekkes inn i denne forførelsen, synliggjøres ved at den globale ideologiske samlingen omtales med følgende uttrykk; “all som bor på jorden” og “jorden og de som bor på den”, Åp. 13:8.12. At det er snakk om en religion, bekreftes ved at de forførte er engasjerte i en tilbedelse. Det er imidlertid noen som ikke lar seg forføre, og de er omtalt i andre bibelvers. Beskrivelsen viser også at det er store mirakler, tegn og undre som er årsaken til at så mange i endetiden lar seg forføre, bl.a. versene 13 og 14.
Duradalen i reprise. Igjen er alle samlet. Selv om samlingen denne gang ikke er på et gitt fysisk sted, er den likevel fokusert om den samme ideologiske sak. En despotisk åndelig leder, som er hovedpersonen bak den katolsk/protestantiske alliansen omtalt som det andre “dyret” i Joh. Åpenbaring kapittel 13, ønsker å få ideologisk kontroll over alle og kjennskap til hvem som er lojale og hvem som ikke aksepterer at paven er Guds vikar på jorden, og derfor kan forlange tilbedelse og lydighet. Et “bilde” (en etterligning eller kopi av det politisk/religiøse første pavemakt-”dyret” i det samme kapitlet, som under den mørke middelalder forfulgte annerledes troende) blir igjen etablert, og alle må tilkjennegi sin lydige underkastelse eller opposisjon. Det dreier seg nok ikke om et vanlig bilde eller en statue denne gangen, siden bibeltekstene i Åp. kap. 13, som omtaler episoden, viser at dette er en global test eller prøve.
“Bildet” må nødvendigvis ha å gjøre med at et system blir etablert, hvor religiøse lover blir påtvunget befolkningen i alle land. Samtidig må dette systemet tillate at sivile myndigheter har mandat til å håndheve de religiøse lovene, og kunne dømme dem som ikke tilpasser seg, slik det også skjedde den gang “pavedyret” hadde slik makt. Bibelteksten sier at systemet gir seg selv makt til å utstede en dødsdom over dem som ikke underkaster seg. I Duradalen under kong Nebukadnesars regjering, var stat og religion samkjørte, slik at kongens soldater kunne håndheve den religiøse befalingen og arrestere og straffe dem som ikke bøyde seg og viste lojalitet mot kongens ordre. For at profetiene i Johannes Åpenbaring kap. 13 skal kunne oppfylles, må det i land som i sin grunnlov skiller klart mellom stat og religion, som tilfellet er i USA, finne sted en endring av landets politiske og juridiske lovverk. I Duradalen i gamle Babylon, ble det første bud i Guds lov den store testen: “Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset. Du skal ikke ha andre guder foruten meg...”, 2.Mos. 20:2.3. Nebukadnesar tok Guds plass og ba alle bryte dette budet og i stedet tilbe symbolet på ham selv. De tre hebraiske ungdommene nektet å gjøre det. Når vi kommer til endetidens store test, som er en parallell på det som skjedde i oldtiden, er det rimelig at det igjen vil være en synlig tilbedele av Gud som er testen.
Tegnet på lojalitet mot Gud. Det er ikke ukjent for mange bibelstudenter at den syvende-dags sabbat, hviledagen Gud ga menneskeheten i begynnelsen, i Guds eget Ord, kalles et tegn eller et merke som kan identifisere hvem som viser den ene og sanne skaperguden sin lojalitet, Esek. 20:12.20. Også i 2. Mos. 31:13 er sabbaten kalt et tegn. Det hebraiske ordet som er benyttet her, er “ôth”, som i følge ulike leksika betyr; “signal, flagg, monument, bevis, dokumentasjon, merke og tegn. Beviset og dokumentasjonen på at vi velger å følge og lyde den ene og sanne Gud, er vår vilje til å tilbe ham rett på hvile- og tilbedelsesdagen han etablerte ved skapelsen. Som Skaper, (Joh. 1:1-3) kaller naturlig nok Jesus seg selv Herre over denne dagen og bringer den videre i nytestamentlig tid, Matt. 12:8. Merk deg også at denne merkedagen, tegnet på gudslojalitet, ble innlemmet som det lengste og best forklarte budet i Guds hellige og uforanderlige lov. Dette fjerde budet er også det eneste i Guds lov som identifiserer hvem Gud er, (Skaperen av alt) og hans regjeringsområde (himmel og jord.) 2. Mos. 20:8-11. I tillegg ble sabbatsdagen både velsignet og helliget av Gud selv, 2. Mos. 20:11. Det er helt naturlig at budet som vil bli endetidens test, må være ett av de fire første budene i Guds lov, for bare disse budene har å gjøre med tilbedelse og gudsforhold. De andre budene forholder seg til medmenneskelige og sosiale forhold. Av disse fire budene er det kun bud fire, hviledagsbudet, som kan representere en synlig, kontrollerbar og global test.
Tegnet på lojaltet mot antikristmakten. Pavemakten har alltid hevdet at merket og tegnet på dens guddommelige myndighet og beviset på at paven har makt og rett til å kalle seg Jesu Kristi vikar og Guds representant på jorden, er det faktum at paven kan og har forandret Guds bud. En av disse endringene som kirken skryter av, er forandringen av hviledagen, fra Bibelens sabbat til solgudens søndag. Pavekirken kaller denne endringen selve merket og tegnet på at paven er Guds stedfortreder.
En stor test ligger foran alle mennesker som bor på jorden. En test som avgjør om du vil være lojal og følge stemmen til verdens Skaper og Frelser ELLER om du vil følge skapte mennesker og deres bud og tradisjoner. Avgjørelsen kan du ta allerede i dag.
Dokumentasjon:
“Trentkonsilets offisielle katekisme sier rett ut at pavemakten “i sin visdom har forordnet at helligholdelsen av den syvende-dags sabbat, skal overføres til helligholdelsen av Herrens dag, den første dag i uken”.
“Hvorfor ønsker kirken denne forandringen? Begrunnelsen som gis, er at denne endringen representerer “et merke på denne kikens makt og på dens myndighet i religiøse saker. Kirken har innsatt søndagen som Herrens dag i stedet for sabbaten... Dette er et klart bevis på dens store makt, som den på høytidelig vis fikk av Kristus”. (Manual of the Catholic Religion, side 186.)
I USA er det flere protestantisk/katolske bevegelser som selv sier at de målrettet arbeider for å fjerne grunnlovens skille mellom stat og kirke, slik at religiøse lover kan vedtas og sivile myndigheter kan håndheve straffen for å bryte disse lovene. De ser på situasjonen som rådde under den mørke middelalder som sitt forbilde, da kirken styrte domsstolene og hadde advokatene i sin hule hånd. De hevder også selv at den første religiøse loven de vil presse gjennom, er strikte hviledagsvedtekter, med alvorlige konsekvenser for alle som ikke underkaster seg. Dette er ikke noe vi behøver å gjette oss fram til, for at det skal passe med de bibelske profetiene, dette er noe disse kristne grupperingene selv bekjentgjør. Når profetiene i Bibelen som omtaler denne antikristmakten, nevner at makten nettopp skal ha som et av sine mål å endre “tider og lov”, Dan. 7:25, som i beskrivelsens sammenheng synliggjør at det er snakk om Guds lov og Guds hellige tider, er liksom ringen sluttet og dokumentasjonen blir ganske overbevisende.
Som i Duradalen vil nok mange troende tilpasse seg disse religiøse vedtektene og bryte det fjerde bud i Guds lov for å redde livet. Om dem står det at de tar dyrets merke på sin hånd, Åp. 13:16. De tilpasser seg med handling og gjerning, selv om de ikke er overbeviste om at paven virkelig er Jesu Kristi vikar på jorden med rett til å endre Guds bud. De prøver bare å holde seg i live. Andre vil nok underkaste seg systemet fordi de oppriktig tror at paven har en slik guddommelig makt. Om dem står det at de tar dyrets merke i sin panne, (pannelappen, sentret for overbevisning, valg og beslutning), Åp. 13:16. Selv de fleste protestantiske kirkeledere kaller i dag paven for den “Hellige Far” og verdens åndelige leder. Er det ikke tankevekkende at protestanter nå erklærer bibelens antikrist for å være deres åndelige leder? Vi burde ikke undres over at forførelsen beskrevet i Åp. kap. 13 kan finne sted. Grunnlaget er alt på plass. Profetien i Åp.13 spesifiserer at alle må ta dette lojalitetsmerke på pannen eller i hånden. Ikke begge steder, for utfallet blir det samme. I Duradalen hadde det ikke noen betydning om folket bøyde seg ned av overbevisning eller for bare å redde livet. Motivet var uvesentlig så lenge handlingen opponerte mot himmelens Gud. Slik vil det også være i endetiden. Det er bare troende som ikke tar dyrets merke og som ikke tilpasser seg den påtvungne falske og hedenske hviledagen, som pavemakten allerede har sørget for å få innført i kristenheten, som dokumenterer sin lojalitet og allianse til himmelens ene og sanne Gud.
Konklusjon.
Bibelen lover ingen lykkelig utgang for dem som lar seg forføre av antikristmakten. Alle dem som ikke lar seg bedra, fordi de kjennet Guds Ord og forstår hva det hele handler om, er derimot omtalt flere steder i Johannes Åpenbaring, Blant annet i Åp.15:2 og 20:4. Dette er dem som “holder fast på Guds bud”, Åp. 12:17 og 14:12. Under motgang, press, forførelse, forfølgelse og trussel om dødsdom, Åp. 13:15, velger de som de tre hebraiske ungdommene på i Babylon, å være lojale mot himmelens Gud. De vil være trygge å ta med hjem til himmelen, for de har dokumentert at Guds Ånd har utviklet i dem en karakter og en holdning som er klippetro mot Gud. Hver enkelt av oss kan i dag velge å tilhøre denne gruppen troende. Selv om søndagshelligholdelse og forkastelse av Bibelens sabbat ikke representerer dyrets merke riktig ennå, vil dette valget snart bli den store testen alle må ha et forhold til. Hvis du som leser denne artikkelen ikke helt kan fatte at det er slik det skal ende, ber vi deg å huske det du har lest her og følge med i utviklingen innen kristenheten. Konturene av at denne bibelske profetien snart vil bli oppfylt, blir mer og mer synlig for hvert år som går.
Skal alle en gang i nær framtid måtte gjøre offentlig kjent om de vil følge, tilbe, tjene og adlyde Skaperguden eller om de av bekvemmelighetshensyn vil tilpasse seg en falsk kristendom?
Det er utenkelig at samtlige oppegående, intelligente ledere og politikere, vers 2, var så hjernevasket at de bare gjorde det de ble bedt om uten å reflektere. Naturlig nok måtte det ha vært flere av dem som skjulte et overbærende smil av den selvgode, stormannsgale despoten, som faktisk trodde han var guds vikar på jorden. Andre var sikkert helt overbeviste om at han var det. De som bøyde seg i ærbødig tilbedelse, men visste med seg selv at det hele var et spill og en bløff, utførte handlingen de ble kommandert til uten at de i sitt sinn var oppriktige. De var primært opptatt av å overleve dagen, ved rent fysisk å late som om de ga aksept til ordren de ble konfrontert med. De demonstrerte en lydig handling, men var ulydige i sin tanke. Uansett hva de tenkte og trodde, var utfallet det samme. De overlevde ved å tilpasse seg systemets ideologiske krav, men samtidig opponerte de mot den sanne Gud.
Å TA ET VALG FOR GUD INNEBÆRER OFTE Å MÅTTE VENDE OM Å GÅ MOTSATT VEI I FORHOLD TIL FLERTALLET. Å VÆRE SYNLIG OG ANNERLEDES KREVER MOT OG TILLIT TIL GUD.
En stor test ligger foran alle mennesker som bor på jorden. En test som avgjør om du vil være lojal og følge stemmen til verdens Skaper og Frelser ELLER om du vil følge skapte mennesker og deres bud og tradisjoner. Avgjørelsen kan du ta allerede i dag.
