ATMOSFÆREN I HJEMMET

Sann høflighet kan ikke læres som en hjemmelekse ved anstrengelse, en gang i et menneskes liv. Det må integreres i en person. “Han mener det bra, men er for røff,” blir det sagt om mange menn; og altfor ofte begynte vanskelighetene med foreldrene i hjemmet.       Hvor ofte er det ikke vanskelig for en mann med et smil å si “tusen takk” når hans kone gjør ham en tjeneste. Det er enda mer vanskelig for moren å si ”Jan, vil du være så snill å lukke døren?” Det virker lettere å rope ”lukk døra!” Og når lille Tom skubber til sin søsters dukkehus, hvorfor er da ikke et “unnskyld meg, jeg mente det ikke,” instinktivt det første han sier? Mange som ikke ønsker å bli beskyldt for å opptre uhøflig til noen de  ikke kjenner, legger kanskje til side mildheten i sin oppførsel når han går innenfor  hjemmets fire vegger. Mannen og hans kone gir hverandre altfor  lite takknemlig oppmerksomhet, som selv om det hadde vært aldri så lite, ville vært svært viktig. Barna blir beordret hit og dit med røffe ord; ingen “tusen takk” belønner de trøtte små bena som løper og gjør uttallige ærend.  Middagen spises i stillhet, kun avbrutt av påpeking av barnas feil og korrigering fra foreldrene, eller dårlig humor og erting mellom barna. Om kvelden er far opptatt med sine egne ting og mor av sitt og avbryter sine gjøremål kun når de skal gi ordre som; ”Ikke bråk unger”, ”slutt å krangle” , og til slutt ”gå og legg dere”.' I mange familier, er det en slags grov tone i familien.  Det er mangel på den enkle, hengivne oppmerksomheten som vekker en spontan tilbakemelding og et ønske om en oppførsel der  hensyn og  mildhet lett springer fram som en ren naturlighet. Den korrekte vert glemmer ikke å ønske sine gjester: “God natt,” og “God morgen;” så  hvorfor skulle ikke disse enkle uttrykk av å ønske noen noe godt, alltid bli utvekslet mellom foreldre og barn? En vennlig morgenhilsen kan ofte stoppe grettenhet, og et hyggelig “ha det bra,” fra gammel og ung, når man forlater huset for å gå på jobb, i butikken eller på skole, er et berikende  minne gjennom en hel dags atskillelse. Når familien samler seg rundt frokost eller middagsbordet, skulle den samme høflighet være til stede som om man hadde gjester. Bebreidelse, klaging, ubehagelig diskusjon, og skandaler, eller en nedtrykt stillhet, bør være utelukket. La samtalen være kreativ, og tilpasset barna, så langt det er mulig. Interessante hendelser fra dagens opplevelser kan nevnes ved aftensmåltidet,  det fremmer det sosiale element. Hvis emnene tar slutt, kan det å lese høyt fra avisen starte en ny samtale.  Det finnes ikke et hyggeligere syn enn en familie med små barn som er raske til å gjøre små tjenester for de som er eldre enn seg. De kan plassere en deilig stol der mamma skal sitte, løpe etter en fotkrakk til tante, legge på plass pappas briller og andre små tjenester som viser kjærlighet til andre. Men hvis mamma aldri smiler tilbake og sier “takk, lille venn” eller hvis pappa ikke sier “det var akkurat det jeg ønsket”,  forteller det ikke barnet at den lille tjenesten ble satt stor pris på, og barna vil snart slutte med det. Små barn er gode til å imitere, og de plukker fort opp atmosfæren som omgir dem. Så hvis mamma mister noe på gulvet, og pappa stopper og tar det opp, vil oppmerksomme øyne legge merke til det som skjedde, og kloke små hoder vil huske det.  Ved eksemplets makt,  tusen ganger mer enn ved regler, kan barn bli opplært til å snakke vennlig til hverandre, til å lære å sette pris på tjenester, til å bli høflige og uselviske, og til å vise omtenksomhet og være hensynsfulle overfor familiens trivsel. Guttene, kan lære av pappas høflige adferd, og vil bli  galante og hjelpsomme mot sine yngre søstre. Jentene, som imiterer sin mamma, vil bli vennlige og tålmodige, selv når store brødre er bråkete og  upåpasselige.  Å kjefte må aldri være tillatt. Irettesettelse og kritikk fra foreldrene må ha sin tid og sted, men skulle aldri trenge inn i familiens sosiale liv slik at hjemmet blir utrivelig. Et alvorlig ord helt privat vil vanligvis kurere en feil mye lettere enn alle offentlige irettesettelser.  I noen familier finnes det en selvmotsigende ånd og diskusjoner som ødelegger harmonien. Alle utsagn korrigeres som om de ble dissekert, og den absolutt riktige betydning av hvert ord blir framholdt. Det forstyrrer den sosiale frihet når man leter etter uviktige unøyaktigheter, og eksponerer det bare for å ha noe å eksponere. Brødre og søstre  tilvender seg noen ganger den ubevisste vanen å erte hverandre, halvveis på alvor og halvveis i spøk. Dette er veldig ubehagelig for alle andre å høre på, uansett hvilken tvilsom fornøyelse partene selv har av opplevelsen. I hjem hvor sann  høflighet rår, ser den ut til å møte deg allerede på dørterskelen. Du føler deg hjertelig velkommen når du ankommer . Ingen ubehagelige øyne farer over klærne dine. Ingen sinte stemmer høres i andre rom. Ingen furtne barn blir sendt ut av rommet. Ingen ukjærlige ordre blir gitt for å dekke over forseelser som burde vært gjort i huset. En herlig atmosfære omgir hele huset, umiskjennelig og likevel ubeskrivelig. (The Health Reformer, February 1, 1874).

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 53 (16. årgang) 3 / 2008

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no