Hvem følger du? Bibelen viser at det er viktig å være antiautoritær for å kunne forbli Guds trofaste og sanne barn i endetiden. Årsaken til en slik utvikling er at Guds fiende til slutt vil klare å samle omtrent alle religiøse bevegelser på jorden til en enhet som bygger på ubibelsk lære og motsetter seg viktige bibelske sannheter. Hvis vi søker enhet, trygghet, aksept og tilhørighet i den teologi som flertallet i kristenheten holder seg til, er det store muligheter for at vi kan bli ledet bort fra Guds sannheter. Det er vesentlig å registrere at den kristendommen som fører mennesker vekk fra Gud, inneholder en god del lære som er rett og akseptabelt. Nettopp det er et sentralt ledd i djevelens forførelse. Var alt galt ville ingen la seg lede vill, men på noen avgjørende områder er falsk lære snedig blandet med nok sannhet til at få oppdager bedraget. Å være antiautoritær betyr et bevisst valg om å være fullstendig løsrevet fra behovet for automatisk å følge, underordne seg og vise lojalitet til trosvedtak som lanseres av ideologiske sammenslutninger. Det innebærer også prinsippet om aldri å plassere menneskers meninger mellom oss selv og Gud og likeledes alltid å teste innholdet i all forkynnelse med det Herren har åpenbart i Skriften. Denne observasjonen indikerer også at personer, som av ulike grunner velger ikke å være antiautoritære, og derfor lar andre, og primært flertallet, vurdere og bestemme for dem hva som er sant, utsetter seg for fare. Hierarkiske strukturer har alltid vært djevelens mest virkningsfull metode i anstrengelsen med å lede mennesker bort fra Guds plan. Hver gang Guds fiende klarte å forføre Israels ledere til å følge skikkene, tilbedelsesritene og gudstjenesteformene til folkeslagene omkring dem, lyktes han med å føre hele folket bort fra Herren. De gangene han hadde trofaste ledere, fulgte folket også dem. Siden lederes troskap aldri kan garanteres og de samtidig påvirker mange, er blind lederlojalitet både farlig og uaktuelt for ekte kristne. Djevelen har alltid vært opptatt av å lage hierarkiske systemer hvor han kan forføre mange gjennom noen få. Han arbeider derfor intenst med å påvirke kristne miljøer til å bli mer og mer sentraliserte, lederstyrte og autoritære. Det er såre enkelt å lage en ytre struktur og form hvor demokratiske prosesser tilsynelatende er arbeids- malen for både valg og programprioritering, men hvor ideologisk diktatur i praksis avgjør alle vedtak. For å bli ”demokratisk” nominert” må du ganske enkelt i forveien ha synliggjort at du tilpasser deg den ideologien som alt er udemokratisk vedtatt, men som aldeles ikke behøver å være bibelsk rett. Guds fiende setter inn en voldsom forførelse med snedige angrep spesielt rettet mot kristne ledere, og lokker dem med anerkjennelse og popularitet, god medieomtale, innlemmelse i felleskirkelige fora og popularitet. Motytelsen er at de tilpasser seg de kollek-tive økumeniske forventningene og prioriteringene. Siden ledersuksess nesten alltid blir vurdert ut fra hvor godt man blir talt vel om av mennesker utenfor egen krets, er fellen lagt og resultatet ofte forutsigbart. Vi må be mye for våre kristne ledere. Samtidig må vi aldri være redde for åpent å påpeke de ideologiske feilgrep de kan bli forført til å støtte og innlemme i eget kirkesamfunns prioritering, programmer og praksis.  I Johannes Åpenbaring forteller Jesus oss at like før alt er slutt her nede, skal djevelen ha klart å gjennomføre, på globalt plan, det han mange ganger maktet å få til på lokalt plan ned gjennom historien. Da språket ble forvirret mens babylontårnet ble bygd, klarte Herren for en stund å stagge djevelens planer. Folkene på jorden ble spredt og sentral styring ble avverget. I perioder klarte Guds motstander igjen å få etablert makthierarkier. For å lede mennesker på grasrota til å akseptere og følge et meningshierarki, enten det er på et politisk eller religiøst område, viser historien at to alternative fram-gangsmåter ofte ble benyttet. En metode er å bruke makt og true opposisjonen med represalier. Politiske despoter har benyttet denne metoden flittig. For å unngå konsekvenser vil da et flertall lett bøye seg for overmakten på grunn av frykt. Det vil alltid være noen bråkmakere som ikke lar seg manipulere hvis de ser at den kollektive prosessen er uriktig ut fra objektive kriterier, men siden de er i mindretall, kan de ignoreres, parkeres, utelukkes eller elimineres. Den politiske makten hierarkiledelsen til enhver tid besitter, avgjør hvilken metode er mulig å benytte for å true og ramme dem som har mot, integritet og nok kjærlighet til sannheten slik at de sier fra. En annen effektiv metode i å forføre massene, er at folket ikke helt forstår hva den hierarkiske ledelsen foretar seg. Da er bortforklaring, usannhet eller taushet en brukbar framgangsmåte. Begge metoder betinger at en prosess i forveien har formet flertallets holdninger, slik at mange nok finner det hensiktsmessig å delegere til systemet oppgaven å vite og gjøre. På Jesu tid var denne metoden godt utviklet. En god del jøder lot presteskapet og fariseerne bestemme. Da fikk de selv være i fred og de risikerte ikke noe hva eget liv angikk. Så lenge borgerne eller medlemmene ikke signaliserer misnøye får de som regel være i fred. En passiv medlemsmasse er slike systemers beste venn. Under middelalderen klarte pavemakten, støttet av politiske systemer de selv hadde kontroll over, å komme i en makt-posisjon som savner sidestykke. Det holder ikke å hevde at presteskapet hadde gitt seg selv all makt. En slik tilraning kunne ikke ha funnet sted om ikke folket samtidig hadde delegert all makt til presteskapet, ved å fraskrive seg eget ansvar. Selv om konsekvensene for synlig opposisjon var alvorlige, har historien ofte vist at både politiske og religiøse diktaturer kan styrtes når folket står sammen. Øst-Tysklands fall og den protestantiske reformasjonen er eksempler. Til tider var forholdene innen den katolske kirke så ekstreme at absolutt alle kunne se og vite at den religiøse eliten ikke var ledet av Gud. I litteratur utgitt av pavemakten selv, blir forholdene beskrevet så detaljerte at det kan ta nattesøvnen fra sarte mennesker. Pavene drev personlige horehus for seg selv og den åndelige eliten. De myrdet og stjal og representerte et mafiasystem som herjet med mennesker og verdier. Svindel, utukt og massiv djevelskap dominerte kirkesystemet. Smågutter ble utnevnt til paver for å holde tittel og makt i familien og i visse perioder drev flere samtidige paver klappjakt på hverandre. Den av dem som klarte å myrde sine konkurrenter ble kåret til Jesu vikar og Guds representat på jorden. (KILDE). En ikke uvesentlig observasjon er at den katolske kirke nok kan beklage kirkens blodige og ikke minst umoralske historie fra både før og nå, men hevder likevel at denne kirken alltid - også gjennom den mørke middelalder, da mye av dette fant sted - var Guds sanne menighet. Denne vurderingen bygger nettopp på ideen at det er hierarkiet eller ”systemet” (kirkemakten, strukturen, organisasjonen bestående av paven som person sammen med kardinalene, biskopene og prestene) som viderefører Guds myndighet og autoritet, ikke fruktene av dette systemet. Det forekommer oss at Gud i Bibelen hevder det stikk motsatte. Ingen er ”Abrahams barn” uten å ha ”Abrahams gjerninger”, Joh. 8:39. Ifølge Jesus selv er det fruktene - og fruktene alene - som avgjør hvem som er på Guds side. Det følger ingen guddommelig autoritet med usannhet og falsk lære eller der synd ikke lenger representerer et beklagelig fall, men dyrkes, rafineres og prioriteres i Guds navn. Når vi kommer til den siste tid, og ikke se bort ifra at den ikke bare kommer men også er, kan vi regne med at djevelen igjen vil søke å få etablert et hierarkisk globalt religiøst system for å kunne oppnå det han ønsker i kampen mot himmelens Gud. For at dette skal kunne finne sted, må det innenfor de enkelte kirke-samfunnene først etableres lokale ideologiske hierarkier. Dette må nødvendigvis være på plass for å øke muligheten for at flertallet av medlemmene i hver kristne subkultur, av valgt uvitenhet eller av frykt for represalier, vil følge sine ledere. I en såpass opplyst tid som vår, kommer denne uvitenheten neppe av at kunnskap om det som kan vites er fraværende. Under den mørke middelalder, da den katolske kirke forbød medlemmer å eie og lese Bibelen, kunne uvitenhet lettere vedvare. I vår tid er alt annerledes. Et trykk på internettknappen kan bringe det meste av informasjon om alt tenkelig inn i hver stue og avkrok. Endetidens ideologiske uvitenhet må være resultatet av en systematisk prosess hvor det over tid ble forkynt med ord og hold-ning at personer på toppen av meningshierarkiet er privilegerte til å vite hva som er sant og viktig og at medlemmer er forpliktet til å godta at det er slik. Denne prosessen har alltid vært den samme. Guds fiende ser ingen grunn til å endre et system som fungerer godt. Akseptering, innlemmelse og posisjoner ble belønningen for systemlojalitet. Stigmatisering, baktalelse, falske vitnesbyrd og utelukkelse ble straffen for å følge personlig overbevisning som ledet til nødvendigheten av å måtte påpeke det som er uriktig. Både politiske og religiøse systemer som ikke har valgt å følge Guds prinsipper, vil automatisk ende opp med denne oppskriften. Den siste tid. Det foreligger en massiv dokumentasjon på at den politisk-religiøse makten omtalt i Johannes Åpenbaring kapittel 13, versene 1-10 representerer pavemakten. Vi har her i MVV skrevet en rekke artikler over flere år som viser det. Vennligst les tidligere artikler som fokuserer på dette emnet hvis du søker mer informasjon om denne bevisførselen. Det står om denne makten at den i endetiden vil sørge for at omtrent ”alle som bor på jorden”, vers. 8, ja ”all jorden” vers 3, ”fulgte etter” (lot seg lede til å tro det samme og underordne seg dette pavedyrets teologi, prioriteringer og metoder). Vi tror det politiske og religiøse USA er det andre ”dyret” omtalt i Åp. 13 fra vers 11. I en politisk/religiøs allianse, vil denne makten ved hjelp av en fallen og forført protestantisme,  lede verden vekk fra sentrale sann-heter i Guds Ord ved hjelp av tegn, undre og mirakler. Forførelsen vil til slutt forårsake at omtrent alle tar ”dyrets merke” og derved viser sin troskap til pavesystemet.  Protestantiske kirkesamfunn som er blitt forledet til å akseptere pavekirkens falske kristne hviledag, den hedenske soldagen - søndag, i stedet for Herrens sabbat, lørdag, er allerede i en prosess hvor det til slutt blir naturlig å ta ”dyrets merke”. Når alle i siste instans må ta et offentlig og synlig standpunkt, presenteres de med to alternativer. (1) Å tilbe Gud på sabbaten, hans hellige lojalitetsdag, som alltid var og i følge Guds Ord ennå er og vil fortsette å være tegnet på troskap mot Herren. (2) Eller å tilbe på antikristmaktens ubibelske alternativ, dagen viet den hedenske solguden, søndag. Når forfølgelse og fratagelse av mulighet til å kjøpe og selge blir konsekvensene av å lyde Herren og tilbe Ham på den eneste dagen han fra skapelsen av helliget og velsignet for alle til alle tider, (1. Mos. 2:3), vil mennesker måtte vise offentlig hvor de har sin lojalitet. Herren selv kaller sabbatshelligholdelse et tegn og merke på troskap, Esek. 20:20. 2. Mos. 31:13. Den katolske kirke kaller i sin litteratur søndagshelligholdelse et tegn og merke på lojalitet til pavens myndighet som Guds representant og Jesu vikar på jorden, med makt til å endre Guds bud. Dyrets merke har å gjøre med holdning, tilbedelse og lojalitet, ikke tekniske data chips.  Det var da de valgte å være trofaste mot Herren og nektet å bryte et av Guds hellige bud at Daniels venner ble kastet i ildovnen. Ved igjen å nekte å bryte et av Guds bud vil også Herrens trofaste endetidsfolk demonstrere for all verden at de har Jesu tro og holder hans bud (Åp. 12:17. 13:10). Kristne som da er vant til å delegere trosbeslutninger til sine religiøse ledere, vil automatisk følge flertallet og la hierarkiet avgjøre hva som er rett eller galt. De vil ta dyrets merke og gå fortapt. Kun de som er antiautoritære og ikke lar mennesker bestemme hva de skal tro og mene, men følger Jesu eksempel og setter et personlig gudsforhold og bibelens sannheter foran kirkens ubibelske vedtekter, vil bli stående på Herrens side. De vil møte djevelens raseri men vil samtidig demonstrere at de tilber og tjener himmelens Gud. Med en slik karakter og mentalitet, er de rede til å bli borgere i Guds rike. Kilder: A doctrinal Catechism on the obedience due to the church. 3 ed. Kap 2  s.174 Catholic Virginate, october 3 1947  s.9 Faith of Our Fathers, kardinal Gibbons  1917 utgaven  s. 72-73

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 57 (18. årgang) 2/ 2010

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no