Ekstrem kjærlighet Noen ganger kan kjærlighet uttrykke seg på en grenseløs måte. TV-programmene ”ekstrem forvandling” og ”ekstrem oppussing” er blitt favoritt underholdning for mange. Å se hva kyndige mennesker kan få til av endring på kort tid kan være fascinerende. At de i tillegg hjelper ubemidlede mennesker i en vanskelig situasjon er også prisverdig. Vi tillater oss å låne formuleringen for å si noe om en kjærlighet som med god grunn kan kalles ekstrem, og deler med våre lesere en historie som kan være sann, men den kan også være oppdiktet som en illustrasjon. Det er vanskelig å vite når ingen navn eller steder er knyttet til den. Fortellingen sirkulerer i hvert fall på kristne nettsider og inneholder, uansett opprinnelse, et tankevekkende budskap vedrørende denne artikkelens tema. I en mindre evangelisk menighet i USA kom pastoren til kirken en møtekveld sammen med en eldre mann som ingen av menighetens medlemmer tidligere hadde sett. Da gudstjenesten skulle begynne, ba pastoren den besøkende mannen om å komme opp til talerstolen. Til menigheten fortalte pastoren at han hadde bedt den eldre mannen om å fortelle alle noe som innledning til gudstjenesten. Den gamle mannen fortalte følgende historie. En far var på fisketur med sin sønn og sønnens kamerat. De ble overrasket av et forferdelig uvær og sleit veldig med å holde båten flytende, mens de forøkte å komme seg til lands igjen. En kjempebølge skyllet over hele den lille båten og begge guttene ble feid på havet. Faren satt slik til at han klarte å holde seg fast. Fortvilet klarte faren å få tak i livbøyen som det var festet en line til. Han skimtet en stund hodene til begge guttene i de skummende bølgene, der de et stykke fra hverandre kjempet for å holde seg flytende. Faren måtte foreta et hurtig og desperat valg. Ville han klare å redde begge guttene før det var for sent. Han visste at hans sønn hadde gitt sitt liv til Jesus og de hadde før de dro ut den morgenen, som de pleide å gjøre hver morgen, bedt sammen og på nytt lagt sine liv i Guds hender. Med all sin styrke kastet faren livbøyen i retning av sønnens kamerat, som han visste ennå ikke hadde valgt å følge Jesus. Gutten klarte til slutt å få tak i livbøyen og etter en stund hadde faren maktet å dra han til båten og fikk han berget. Han gjorde igjen livbøyen klar til kast og stirret fortvilet utover havet for å se om han fikk øye på sin sønn, men han var borte – for alltid. Etter denne historien hadde pastoren en gripende tale om Guds ufattelige kjærlighet, da han var villig til å ofre sin eneste sønn for å redde en fortapt verden. Etter talen kom to unge gutter fram for å hilse på den gamle mannen. Under samtalen spurte en av dem om han personlig kjente denne faren som hadde ofret sin sønn for å redde sønnens ufrelste kamerat. Med tårer i øynene sa den gamle mannen: Jeg er faren og det var min sønn som døde på havet. Etter en liten pause fortsatte han. Deres pastor, som inviterte meg hit i dag, er kameraten til min sønn som jeg reddet.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 59 (19. årgang) 1/ 2011

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no