Enhet Jesu store bønn omhandlet Hans inderlige ønske og håp om at Hans etterfølgere skulle være i enhet og kjærlig samhold. Jesu appell om enhet i kristne menigheter kommer klart fram i evangeliene. Hvor for er det da så vanskelig med enhet i menighetene og imellom ulike kirkesamfunn? En av grunnene til at en slik enhet er viktig, sier Jesus i sin bønn til sin Far i himmelen, er at da blir det lettere for verden å tro: ”at du har utsendt meg”, Joh. 17:21. Han ber de troende om å være ett slik: ”Jeg og Faderen er ett”, Joh. 10:30. 17:11. 17:22-23. ”Ha samme sinn”, formaner Paulus, og ”hold fred med hverandre,” 2. Kor. 13:11. Til den samme menigheten skriver han også: ”Det må ikke være splittelse blant dere, men dere må alle være fast forenet i samme sinn og samme tanke”, 1. Kor. 1:10. ”Bevar Åndens enhet”, appellerer han til menigheten i Efesos, Ef. 4:3 og det endelige målet må være ”at alle må nå fram til enhet og tro på Guds Sønn”, Ef. 4:13.  Ifølge en internettside er det nå ca. 4000 ulike kristne trossamfunn på jorden. Det skulle ikke forundre oss om de fleste av dem i sin forkynnelse siterer mange av skriftstedene alt nevnt. En konklusjon på disse observasjonene må selvfølgelig være at uten objektivitet, er appellen om enhet rett og slett absurd. Det er ikke slik at kallet til enhet betyr at alle burde være enige med deg, meg eller noen andre. Ennå mer forvirrende blir det når ulike kirkesamfunn er uenige om hva som er Skriftens objektive lære. Noe kan vi imidlertid med sikkerhet bli enige om, nemlig at det flertallet blir enige om å tro og mene, aldri kan bli noe endelig kriterium for hva som er bibelsk sannhet. Sannhet hva angår kristen tro og lære, styres ikke av en demokratisk prosess hvor en avstemming definerer hvilken mening som har flest tilhengere, slik at mindretallet, for enhetens skyld, må tilpasse seg majoriteten og slutte å forkynne noe annet.   Striden om Paulus. Paulus ble som fange ført til Rom, men det var ikke romerne som var årsaken til at han var i lenker. Det var jødene i Jerusalem som var ansvarlige, Ap.gj. 21:26-30. Da han endelig kom til Rom, sammenkalte han de fremste jødene, både for å forsvare sitt standpunkt, og for å vitne om Jesus. Etter å ha hørt på Paulus en hel dag, ble noen overbeviste, mens de fleste var uenige med ham. Jødene argumenterte og kranglet seg imellom og det var splid i synagogen. Hva var Guds vilje i denne saken? Ville det vært riktig for Paulus og de få som var enige med ham, å slutte fred siden de var i mindretall? Jesus saboterer enhet. En blindfødt mann blir helbredet av Jesus. Guds Sønn velger å utføre dette miraklet på sabbatsdagen. Han kunne ha helbredet mannen en annen ukedag for å slippe bråk med de religiøse lederne, men Jesus ønsket bråk. Måten helbredelsen fant sted på, brøt nemlig noen av jødenes ubibelske tilleggsbud angående sabbatshelligholdelse. Burde Jesus, for enhetens og harmoniens skyld, latt være å helbrede mannen akkurat denne dagen? Behøvde han å legge opp til en tilsynelatende unødvendig konfrontasjon? Burde vi alle legge vekk våre Skriftbaserte overbevisninger og bli tause i kristne miljøer hvor bibelsk sannhet byttes ut med ubibelske tilleggsvedtekter, ubibelske økumeniske tilpasninger og ubibelske populære justeringer? Det samme skjedde da Jesus helbredet mannen ved Betesda-dammen. ”Ta din seng å gå,” sa Jesus, Joh. 5:11, enda han visste at dette ville provosere fariseerne og presteskapet. Han kunne sagt: ”Gå hjem til ditt hus og hent din seng i morgen”. Kan det være at sannhet ofte først blir synlig når den kolliderer med usannhet? Er noen konfrontasjoner som finner sted når sannhet møter usannhet en nødvendig del av evangeliets forkynnelse? Reformatorenes valg. Det var mange av dem, selv om noen få står fram i historien som spesielt modige pionerer. Ikke få av dem ble martyrer, og det de hadde felles var vilje og mot til å holde fast på bibelens sannheter når flertallet valgte en økumenisk og religionsblandende tilpasning. De ble sett på som fiender av Gud og kirken, men de kunne ikke være enige med tro, lære og praksis som hadde tradisjonene fra hedenske religioner som kilde og var i opposisjon med Bibelens sannheter. De fant enhet med hverandre, som igjen betød at de kom i strid med flertallet.  Endetiden. Om ikke lenge vil verden samle seg omkring en ideologi som ikke er i harmoni med Jesu og apostlenes lære. Den økumeniske prosessen som for alvor tok av under det andre Vatikankonsil, vil da være nådd. De vesentlige doktrinære forskjellene mellom katolisisme og protestantisme er jevnet ut, og alle protestantiske trossamfunn vil ha justert sin lære til å være mest mulig synkronisert med pavekirkens bekjennelse. ”Dyret” og ”Den falske profet” har tilsynelatende vunnet åndskampen og ”all jorden” undrer seg, følger etter og lar seg forføre, Åp. kap. 13. Åp. 16:13. Forholdet man har til sabbatsbudet vil bli kjennetegnet og beviset på om man vil følge Kristus og i Hans kraft lyde Guds lov, eller om man vil underkaste seg pavemakten og dets protestantiske trosallierte. De fleste som bor på jorden vil gå sammen og prioritere en teologisk forståelse som gjør at alle som ”holder seg til Guds bud og Jesu tro” blir systemets fiender, Åp. 13:3.8. 12:17. 14:12. En liten gruppe vil nekte å bøye seg for flertallets ”demokratisk” ideologiske  diktatur, og vil bli forfulgt og til slutt forsøkt drept, Åp. 13:14-17. Igjen vil mindretallet finne enhet blant sine egne, men i forhold til det store flertallet av troende, vil de uten tvil bli betraktet å være splittende, illojale, fragmenterende og egenrådige utbrytere som opponerer mot Jesu appell om kristen enhet og harmoni. Burde de bibeltro legge ned sin motstand på grunn av Jesu appell om at det ikke må være splittelse blant de troende? 1. Kor. 1:10. Et valg. Burde Baptister som ennå tror på bibelens troende dåp slutte å være uenige i at deres kirkesamfunn mange steder likestiller ubibelsk barnesprinkling og bibelsk dåp? Følger de ikke Jesu appell om enhet når de påpeker at deres egen menighet innfører falsk lære? Forventer Herren at de skal underkaste seg flertallet, for fredens skyld? Hva med pinsevenner som ser ideen om den ubibelske barnedåpen begynne å krype inn også i noen av deres menigheter? Burde også de velge taushet og tilpasning for å oppfylle Jesu anmodning om å være forenet i samme tro og sinn? Joh. 10:30.     Hva med medlemmene i ”World Wide Church of God”, som i mange tiår forkynte bibelens lære om sabbaten, Guds lovs gyldighet, tilstanden i døden og en rekke andre vesentlige sannheter? Når nye ledere i dette kirkesamfunnet plutselig snudde rundt og benektet betydningen av omtrent all sin tidligere bibelske forståelse, burde da det bibeltro mindretallet slutte å opponere og i stedet ”svelge en del ideologiske kameler” for å gjenopprette enhet? For det er jo fred og enhet Gud ønsker blant sine barn. Enhet i sannhet. Jesu appell om enhet i troen og samhold i menighetene for å unngå splittelse, gjelder selvfølgelig en enhet i sannhet. Sannhetens Ånd (Jesu og Guds Ånd) ønsker å lede alle til enhet, men det må være en enhet som bygger på sannhet. All tilbedelse Herren godkjenner, må finne sted både i Ånd og Sannhet, Joh. 4:23. Sannhetens Ånd vi lede alle oppriktige troende til nettopp sannhet, ikke til usannhet. Siden djevelen er denne verdens fyrste, Joh. 12:31 og siden falske profeter, Matt. 24:11 og falske brødre, Gal. 2:4 er til stede i mange menigheter, kan ikke kallet om enhet bety at det falske og det ekte skal enes. Det vil bli splid, uenighet og ufred i den kristne menigheten helt til Jesus kommer igjen. ”Alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal (vil, må, er garantert å) bli forfulgt”, 2. Tim. 3:12. De kan unngå det, for fredens skyld, men da må de også slutte å leve gudfryktig i Kristus Jesus. For mange er ikke det et aktuelt alternativ. ”Har de forfulgt meg, vil de også forfølge dere”, sa Jesus, Joh. 15:20. Den samme Kristus som sa at de troende må ha samme sinn og være ett, sa også: ”Dere må ikke tenke (mene, tro) at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred men sverd”, Matt. 10:34. Det vil bli splittelse når sannhet og usannhet møtes. Så lenge djevelen er i live og tillates å infiltrere Guds menighet med sine agenter, kan og skal vi ikke forvente kollektiv enhet. Det er utelukket. De trofaste vil finne hverandre og komme sammen for gjensidig styrke og oppmuntring. Derfor ligger det foran oss både en splittelse og en samling. De to gruppene vil ha enhet med sine egne men vil oppleve splittelse seg imellom. De bibeltro kristne har ingen fiender, men vil bli definert som de liberales fiender og vil bli behandlet deretter.  Appell. Vi må alle arbeide for fred og enhet, men vi må aldri noen gang gå på kompromiss med sannhet. Bibelens budskap kan formidles i kjærlighet. Vantro mennesker kan behandles med omsorg og respekt. Forfølgelse kan møtes med forbønn. Hån og spott kan takles med mildhet. Hat kan møtes med vennlighet, men enhet kan Guds barn bare erfare sammen med dem som lar seg lede av Sannhetens og Kjærlighetens Ånd, og bare der.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 59 (19. årgang) 1/ 2011

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no