Manipulering i Guds navn Manipulering finner sted på alle områder og på alle nivåer i samfunnet.                                             Det å påvirke andre mennesker til å tro, mene eller handle slik man selv ønsker at de skal, uten at ofrene blir oppmerksomme på at de er ledet eller forførte til å ha nettopp denne gitte responsen, er manipulering. Når sjokolade blir plassert like ved kassa i butikken, etter at kundene har tatt med seg det de ønsker å kjøpe, vil langt flere legge mer sukker-snop i handlekurven enn de ville gjort om varen sto et annet sted. Når en viss type musikk spilles på kjøpsenteret, er det fordi ledelsen har statistikk som viser at nettopp denne musikken virker beroligende eller attraktiv for flertallet av besøkende, slik at de blir på kjøpsenteret lenger – og sannsynligvis handler mer enn de planla. Religiøs manipulering.                                                                                                              Mennesker som har en rolle som i en gitt kultur er identifisert med myndighet og makt, vil mye lettere enn andre kunne utøve manipulering. Siden mange i vår spesielle kultur assosierer den rollen en prest eller pastor har, med psykologisk og hierarkisk makt og myndighet (det gamle prest- og lensmann syndromet), blir det enkelt for kristne ledere å påvirke andre, ofte uten selv å være det bevisst eller ville det. Til og med godhet og hjelpsomhet kan være manipulerende, når det tilbys av mennesker man i et spesielt miljø ikke ”burde” avvise. Du kan si: ”Nei, det passer ikke”, når en tigger eller selger står på døra. Det er mye vanskeligere å si til din pastor: ”Takk for at du stakk innom, men akkurat nå passer det av spesielle grunner så dårlig at vi heller kan gjøre en avtale om at du kommer en annen gang”. Sunne kristne ledere setter selv grenser for sin lette adgang inn i andres liv og prioritering. Ingen, uansett posisjon eller rang, har rett til å ”invadere” et annet voksent menneske. Vi er alle kun gjester i andres liv og må forholde oss deretter. Vi kan gi råd, veilede og peke på løsninger og muligheter, men vi har ikke rett til å gå over den psykologiske streken som markerer hvor vi selv slutter og den andre begynner. Vi kan vise hva vi tror et valg eller en prioritering vil lede til, men vi har ingen rett til å frata den andre vissheten om at vedkommende selv må si ja eller nei. Kristent lederskap må utøves med en stor grad av varsomhet og respekt for andres integritet. Du har ikke rett til å ignorere et annet menneskes negative respons, ved å fortsette å presse, mase, gjenta eller repetere det du vil, når svaret er et klart nei.   Særlig må kristne ledere være på vakt overfor maktmisbruk i en direkte åndelige sammenheng, der pastorer ofte påberoper seg å tale i Guds sted, og dermed utøver en autoritet som kan være okkuperende. Åndelig veiledning må tilbys med en overdrevet stor grad av modenhet og bevissthet i forhold til eget ståsted og den andres gudgitte frihet. Når Skaperen har gitt oss mennesker en fri vilje og han selv respekterer den, uansett konsekvens, har ingen av oss lov til å overse eller ignorere denne gudgitte gaven til frihet. Ved å gjennomgå den litteratur som tilbys ved ulike kristne ledersamlinger, ser vi at det som vektlegges vanligvis bygger på ideen at den kristne lederen automatisk har en iboende kompetanse og myndighet, noe som faktisk ofte er fraværende eller kraftig redusert. Vi møter dessverre også illusjonen om en åndelig makt som gir en guddommelig myndighet til å bestemme sannhet og utvise dominans over menighetens medlemmer. I en sunn kristen sammenheng, er alle personlig troende, som lar Kristus være Herre i sine liv, prester for Herren og kan være mottakere av Guds Ånds ledelse og veiledning. Så godt som alt bibelavvikende frafall ned gjennom den kristne historie, hadde som årsak at kristne ledere fravek bibelens lære og i forveien hadde gitt seg selv en autoritet som menighetens medlemmer ikke hadde ”tillatelse ” til å utfordre. Igjen og igjen så mange bibellesende medlemmer at ledere tok feil, men konsekvensene av å korrigere var så alvorlige at de fleste valgte å være tause. Noen få reformatorer tok tilbake det ansvaret som kirkens ledelse hadde forsøkt å stjele fra dem, og for noen av dem ble død, fengsel, tortur, utvisning eller passivisering resultatet. Vi burde aldri glemme den psykologiske tesen at psykologisk makt aldri kan tas, den kan bare gis bort. Et betydelig ansvar for forførelse ligger faktisk hos den forførte, når evne og kunnskap til evaluering er tilgjengelig.     Det er noe helt spesielt med det kristne budskapet, som ikke nødvendigvis er tilfelle i en regulær jobbsituasjon. Det er at alle troende som har en bibel, som kan lese, som har overgitt seg til Herren og som daglig med oppriktighet studerer Skriften og ber om Guds Ånds hjelp, selv kan vite alt som er nødvendig å kjenne til for å tro og leve rett, og kunne samarbeide med Gud til egen og andres frelse. Det er derfor ikke meningen at menighetens medlemmer skal være uvitende om noe vesentlig hva angår Bibelens innhold. De skal heller ikke passivt delegere forkynnelse og vitnetjeneste til en pastor som blir lønnet for å være koordinator i en forsamling. Hele denne selvpassiviseringen og pastor/presteguruiseringen, har den katolske kirkes organisasjonsform som kilde. Den hører ikke hjemme i det nye testamentets kristendom, siden ingen gruppe av mennesker nå lever i et system hvor Herrens vilje alltid er kollektivt synliggjort for alle. Manipulering fra talerstolen. Det er mange måter en forkynner kan passivisere menighetens medlemmer på, slik at de fleste vil akseptere det som framlegges, uten selv å vurdere eller evaluere innholdet. En av de mest vanlige manipuleringsmetodene er det som kalles ledende retoriske spørsmål. Et eksempel kan være at pastoren henvender seg direkte til enkeltmennesker i salen, som pastoren vet vil gi en aksepterende respons. Da blir dette medlemmet lett modell for en tilsnikende          grupperespons. En annen relativt vanlig manipuleringsmåte fra talerstolen er hvis en pastor ofte i en forkynnelse sier: ”Ikke sant? Stemmer ikke det? Kan du se at det er slik? Er det riktig det jeg sier? Kan du si amen til det?  Sistnevnte spørsmål leder selvfølgelig til en fullstendig verdiløs og manipulert respons. Hvis forkynneren ikke deler et budskap som er så viktig eller betyr så mye for lytterne at et ”amen” eller ”halleluja” kommer spontant innenfra, er det usedvanlig manipulerende å diktere en spontan respons som da selvfølgelig ikke kan være spontan, men er invitert eller etterlyst fra budskapets sender. Det blir som å si til dine middagsgjester. ”Var ikke den middagen god?” – og før gjestene får mulighet til å svare, legger du til: ”Si at den er god. Si det akkurat nå. La meg høre deg si; ja den er god! Kom igjen . DEN ER GOD!” Problemet med kommunikasjon som inkluderer målrettet retoriske spørsmål, er at tilhørerne ledes, lokkes og fristes til å gi små og trinnvise bekreftelser på det forkynneren hevder. Det skal meget hardt gjøres bare å foreslå ubibelske konklusjoner i en gudstjeneste eller i et bibelstudium. Det vil som regel være noen spørsmål de fleste i forsamlingen kan nikke aksepterende til. Kommunikasjonsforskning viser imidlertid at når en forsamling har kommet ”i siget” med enten verbalt eller med kroppsspråk (for eksempel å nikke) å gi aksepterende progressiv respons, vil de fleste fortsette å akseptere også det som de faktisk ikke ville ha akseptert, om de retoriske spørsmålene var fraværende. Metoden regnes for å være semi-hypnotiserende og vil lett forårsake at evnen til egenvurdering neglisjeres. Dette er hovedgrunnen til at denne måten å forkynne på blir regnet som meget manipulerende. Det er også registrert at pastorer som allerede er kjent for å være manipulerende, omtrent alltid vil benytte denne forkynnerstilen. Noen pastorer eller kristne ledere mener at alt de forkynner automatisk er rett, og derfor antar de at alle skal eller burde akseptere det de sier uten nødvendigvis selv å ha studerte temaet eller vurdert innholdet. En slik mentalitet er selvfølgelig i seg selv særdeles problematisk. Hva med alt forkynneren kanskje utelater i sin kommunikasjon, eller prioriterer på bekostning av noe annet innenfor samme tema, som faktisk er mye viktigere. Eller kanskje taleren overser skriftsteder som formidler det motsatte eller noe helt annet enn den anbefalte konklusjonen. Pastorer som fungerer sundt, gjør hva de kan for å sette menighetens medlemmer fri til selv å kjenne de rette svarene og til selv å kunne ta sine personlige valg. Hebr 8:6. “Men nå har Kristus fått en langt høyere prestetjeneste; for han er mellommann for en pakt”. Hebr 8:10. Nei, slik er den pakten jeg vil slutte med Israels ætt i de dager, sier Herren: Jeg vil legge mine lovbud i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. er så mye bedre og hviler på bedre løfter”……… Hebr 8:11. Da skal ingen lenger lære sin landsmann eller sin bror og si: ‘Kjenn Herren!’ For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største blant dem”. Matt 23:8. “Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for det er én som er lærer for dere, og dere er alle søsken”. Matt 23:10. “La heller ikke noen kalle dere veiledere; for dere har bare én veileder: Kristus”. 1 Pet 2:9. Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som er Guds eiendom, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys”. 1 Tim 2:5. “For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker: mennesket Kristus Jesus”.

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 59 (19. årgang) 1/ 2011

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no