Skriv det på min regning Bibelen er full av beskrivelser om Guds ufattelige kjærlighet. I en verden hvor griskhet og selviskhet rår grunnen, er det som balsam for et sårt sinn og se demonstrert en holdning og en mentalitet som oser av tilgivelse, medlidenhet og godhet. En slik kilde er de 25 versene som utgjør apostelen Paulus lille brev til Filemon. Her sitter apostelen lenket og voktet som et uskyldig offer for baktalelse, løgn og ondskap. Han fortjener ikke denne behandlingen. Han er nesten som offerlammet som blir oppbevart til slaktedagen. Fra et verdslig synspunkt ville nok noen regnet med at han er gjennomsyret av bitterhet og hevn på grunn av uretten som er begått mot ham. Men Paulus har møtt Jesus, det sanne offerlammet, og det har endret hans mentalitet. Mens han sitter som fange i Rom, blir han kjent med den rømte slaven Onesimus. I samværet med Paulus og ved å lytte til apostelens vitnesbyrd og forkynnelse, blir Onesimus overbevist om at Jesus er Guds Sønn og verdens frelser. Brevet Paulus skriver til Filemon, som er den rømte slavens Herre, framstår som et ekko av selve evangeliet og en kopi av Kristi sinnelag. Paulus kan like lite benekte at Onesimus har stjålet med seg verdier da han rømte, som Kristus kan benekte din og min synd. Forsoningen er ikke en flukt fra våre nederlag, men inkluderer viljen til å se synden i øynene. Tilgi ham denne synd, ber Paulus, i det han går inn som en mellommann mellom synderen og ham det er syndet imot. Jeg garanterer for gjelden, skriver han. ”Jeg skal betale det”, vers 19. ”Skriv det på min regning”, vers 18, er budskapet. Har du hørt Frelseren si det om din synd og din manglende evne til å leve opp til Guds forventning? ”Skriv det på min regning.” La meg bli den skyldige i hans eller hennes sted, men la synderen gå fri og bli tilgitt og endret. Som bibelleser er du kjent med at Paulus kunne skrive både utfordrende og skarpt når mennesker og menigheter mishandlet Guds budskap og forfulgte de som trodde sant. Det var kjærlighet til Gud og lojalitet til Herrens budskap som var hans motiv. Den samme Paulus strømmer over av Guds medlidenhet og nåde når han møter den angrende rømte slaven. Slik er det med alle som har møtt kjærlighetens kilde og blitt forvandlet ved det. Kan du høre Jesu ord: Finn veien tilbake til din eier! Du har ikke noe å frykte. Han du flyktet fra og ofte sviktet vil se på deg som sin egen sønn. Hans lengsel etter deg er mye større enn din frykt for ham. Slik er Gud. Paulus skriver: ”Nå sender jeg ham tilbake til deg”, vers 11. ”Ta du imot ham”, vers 12. Ta Onesimus tilbake, appellerer han til Filemon. Åpne dine armer og møt ham ”som en elsket bror” og venn, ikke om en trell. Kan du høre Jesu ord? Din slavetid er forbi siden Jesus tar imot deg som sin bror. Dine fall er glemt og din lengsel etter å være ren og rettferdig er det bånd som forener deg med Guds styrke. Det er slitsomt å flykte. Det tapper energi og skaper motløshet. La oss sammen snu og gå hjem til Far. Ikke vær redd for å hvile i Guds kjærlighet. Det gjør deg ikke passiv og likeglad. Det er da du får styrke og mot samtidig som du settes i stand til å være aktiv og tjene ham rett. Paulus glemte aldri det ansvar som hvilte på ham som en Kristi tjener, eller at dersom sjeler gikk fortapt som følge av utroskap fra hans side, så ville Gud holde ham ansvarlig. “Derfor vitner jeg for dere på denne dag;” sa han, “at jeg er ren for alles blod.” “Hvis tjener jeg er blitt,” uttalte han med tanke på evangeliet, “etter den Guds husholdning som er meg gitt iblant dere, det vil si å fullføre Guds ord, den hemmelighet som har vært skjult fra alle tiders og slekters opphav, men nå er blitt åpenbart for hans hellige, for hvem Gud ville kunngjøre hvor rik på herlighet denne hemmelighet er iblant hedningene, det er Kristus i dere, håpet om herlighet. Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom for å framstille hvert menneske fullkomment i Kristus. For dette arbeider jeg og, idet jeg strider ved hans kraft, som virker i meg med styrke.” Ap. gj. 20:26. Kol. 1:25-29. Disse ord framstiller et høyt ideal for en Kristi arbeider å strebe etter; men dette idealet kan oppnås av alle som ved å stille seg under den store Lærers ledelse daglig oppdras i Kristi skole. Den kraft som Gud råder over, er ubegrenset, og den predikant som i sin trang holder seg nær til Herren, kan være sikker på at han vil få det som vil være en duft av liv til liv for hans tilhørere. Paulus’ skrifter viser at en evangeliets tjener bør være et eksempel på de sannheter han lærer, og “ikke i noe stykke” gi “noe anstøt, for at ikke tjenesten skal bli lastet”. Til Titus skrev han: “De unge menn skal du likeledes formane til å være sindige, idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger, og i din lære viser renhet, verdighet, en sunn, ulastelig tale, for at motstanderen må gå i seg: selv, idet han ikke har noe ondt å si om oss.” 2 Kor. 6, 3; Tit. 2, 6-8. Om sitt eget arbeid har han etterlatt oss en skildring i sitt brev til de troende i Korint: Men vi “viser oss i alt som Guds tjenere: ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst, under slag, i fengsler, i opprør, i strengt arbeid, i nattevåk, i faste, ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved Den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet, ved sannhets ord, ved Guds kraft, ved rettferds våpen på høyre og venstre side; i ære og vanære, med ondt rykte og godt rykte, som forførere og dog sanndrue, som ukjente og dog velkjente; som de som dør, og se, vi lever, som de som refsesag og ikke ihjelslåes, som bedrøvede, men alltid glade, som fattige, som dog gjør mange rike”. 2 Kor. 6, 4-10. Paulus’ hjerte var fylt med en dyp og varig følelse av ansvar, og han arbeidet i nøye samfunn med Ham som er kilden til rettvishet, miskunn og sannhet. Han klynget seg til Kristi kors som den eneste garanti han hadde for framgang. Frelserens kjærlighet var den udødelige drivkraft som holdt han oppe i hans kamper mot selvet og i hans strid mot det onde, mens han trengte seg fram i Kristi tjeneste tross verdens uvennlighet og fienders motstand. Det som menigheten behøver i disse farefulle tider, er en hær av arbeidere som i likhet med Paulus har utdannet seg til nyttig gjerning, har en dyp erfaring i de guddommelige ting og er fulle av alvor og nidkjærhet. Det er behov for helliggjorte, selvoppofrende mennesker, slike som er tapre og trofaste, i hvis hjerte Kristus, “herlighetens håp”, Vinner skikkelse, og som med lepper berørt med hellig ild vil “forkynne ordet”. Kol. 1, 27; 2 Tim. 4, 2. Av mangel på slike arbeidere vansmekter Guds sak, og skjebnesvangre villfarelser som virker lik en dødelig gift, forderver moralen og tilintet

Tilbake:

Mens Vi Venter - Nr. 59 (19. årgang) 1/ 2011

Les hundrevis av artikler her: http://www.mensviventer.no