Hadde de benyttet seg av Guds Fantastiske tilbud om å endre karakteren slik at en evig gjentakelse av synder kunne ungås?

Hadde de forstått at gjenopprettelsen av Guds bilde i mennesket er forsoningens mål og hensikt?

Var de klar over at offerdyrets død beviste lovens gyldighet ?

Forsto de at tabernakeltjenesten dokumentene at tilgivelse (alteret) ikke var hele forsoningen?

Tillot de Guds Ånd å være lys og kraft, slik at de i tro kunne se fram til ham som skulle komme som verdens lys ? (Lyststaken.)

Lot de sinnet daglig bli omformet og fornyet når de mediterte på skriften/ordet - slik at Guds vilje ble næring for sjelen.?  Var troens øye rettet mot en kommende gjenløser som definerte seg som livets brød? (Joh.6,35) (Skuebrødet.)

Levde de et rikt og nært bønneliv hvor kommunikasjon med Gud ga veiledning og innhold i hverdagen.? (Røkelseskaret)

Ble Guds hellige lov skrevet i hjerte og sinn eller ble den liggende som upersonlige stentavler i paktens ark?

Israelitter som trodde at Gud erklærte et menneske rettferdig og akseptabelt, som en juridisk status betalt av offerdyrets blod, nyttiggjorde seg ikke av helligdommens tilbud og offer. For dem ble forsoningsdagen en dommens dag............. 

Noen har problemer med at den bekjente synden ikke ble fjernet når tilgivelsen ble gitt, men ble oppbevart til forsoningsdagen. Ble de tilgitt på liksom? Reduserer forståelsen fra helligdomstjenesten frelsesvisshet ? Selvfølgelig ikke. Vi må være forsiktige med å tenke billig og uten sammenheng når såpass alvorlige temaer betraktes.

Hvis frelse defineres å bety "frelst hjemme i Guds rike", må frelsesvissheten vente. Hvis det sies å bety visshet om tilgivelse og aksept hos Gud, behøver ingen å vente.

Men helligdomstjenesten forteller oss at frelst i dag ikke betyr automatisk frelse om 10 år. Frelsen må vedlikeholdes bevares og leves i.  Gudsforholdet er ikke statisk, men vil endres om mennesket velger ikke å leve i en overgitt "født påny" tilstand. Livet vurderes i forbindelse med frelsen.

Å være omvendt med Den Hellige Ånd som Herre i 1984, hindrer ingen å forlate Gud i 1994. Derfor må Gud - etter at et menneske som engang bekjente hans navn er død - foreta en undersøkende revisjon av personens liv. Det samme må selvfølgelig skje med de som ikke dør, men lever når han kommer igjen.

Synd som i det gamle Israel ble angret, erkjent, bekjent og ofret for, ble tilgitt, men forsonings dagen ville vise det endelige resultatet.

I Guds systen blir journalen (minneboken) hvor alt er nedtegnet ikke ødelagt samtidig med at med at tilgivelse blir gitt. På Lillestrøm sykehus ligger en journal om en sykdom jeg ble behandlet for og helbredet fra for mange år siden. Journalen som beskriver 'sykdommen jeg led av - er ikke min sykdom, bare en nedtegnelse og beskrivelse av den. Jeg er frisk idag - og journalen i Lillestrøm fratar meg ikke min sunnhet.

På samme måte fratar ikke syndens nedtegnelse i Guds helligdom den troendes glede over å være et tilgitt Guds barn. Men hvis Gud vendes ryggen og forlates, vil all nedtegnet synd igjen stå etter individets navn i Guds bok (Se Esekiel 18,24). Det er Gud selv som sier at det er slik.
 

Ti dager før forsoningsdagen skulle det blåses i trompeter over hele landet. Lyden av trompetene var et advarselsbudskap og en påminnelse om den forestående forsoningsdagen.
 

Alle måtte granske sine liv. De ba Guds Ånd vise dem all synd, slik oppgjør og endring kunne finne sted. De skulle faste, ydmyke seg for Gud og mennesker, angre og bekjenne.. Ingen måtte skjule eller leve i sin synd. Lønnlige synder eller hemmelige "lønnekammer"-synder måtte erkjennes og seires over (avstås fra)ved Guds tilbud.

Når helligdommens renselse ble avsluttet,  måtte Gud ha et rent folk De som ikke samarbeidet med Gud i denne beredelsen ble avskåret fra menigheten.

I artikkelen 'Bibelsk tidsprofeti' side 6 og 'Den store revisjonen' side 1 2, har vi vist at jødenes tabernakelsermoni kun var en skygge, påminnelse eller modell av det virkelige forsoningsverket Kristus utfører i himmelens helligdom.

Alt det jordiske tabernakelet lærer oss, har å gjøre med Kristi tilbud til oss idag.

Som vi også har sett, gikk Jesus i 1844 inn  i det Aller Helligste i himmelens helligdom, idet den virkelige forsoningsdagen begynte. Det jødene måtte være opptatt av mens de ventet på at øversteprestem skulle komme ut av templet, må vi enda mer være opptatt av Mens Vi Venter.

Skal vi ikke samarbeide med Gud i vår egen beredelse for Jesu gjenkomst? Bør vi ikke la forsoning. oppgjør og endring være det viktigste i våre liv?

Tiden er kommet da vi må gå forbi "barnelærdommen"  hvor alt dreier seg om forgårdens alter med stadig gjentakelse av synd og offer. Vi må gå videre mot det fullkomne (Hebr. 6,l).

Vi må vokse forbi  de første og grunnleggende ting" i Guds Ord. Heb.5.12.

Vi må slutte å spise åndelig babymat og begynne å ta imot 'fast føde' Heb.5,13 ved at helligånden endrer karakteren, tanken, følelsene og holdningene - slik at Kristus kan gi "innsikt i budskapet om rettferdighet " Heb.5,13.  Vi kan bli modne kristne, som ikke stadig må ha oppgjør med døde gjerninger(synd)Heb.6,l , men  kan ha Kristus i våre sinn - slik at vi kan skille mellom godt og ondt - mellom rettferdighet og synd, Heb.5,l3- 14.

Vi kan la Kristus stvre våre liv, Heb 3,6.  Ordet kan bli ett ned oss Heb 4,2, slik at livet endres. Den nye fødselen kan være en daglig erfaring, slik at vi kan få hvile ha våre egne skrøpelige og syndige gjerninger, Heb.4 10. Og Kristus kan leve i oss, slik at vi ikke er 'ulydige og faller' Heb.4,11. - Alt dette er løfter fra helligdommens lysestake, skuebrød og røkelsesalter. Det er slik Gud gjenoppretter sitt bilde i mennesker, og det må bli en del av våre liv før Kristus kommer ut av Det Aller Helligste. Han ble et menneske, "prøvet i alt på samme måte som vi"Heb.4,15 for å kjenne vår situasjon. Sitt liv 'uten synd' Heb.4,15 vil han leve om igjen i våre sinn. Han har kraft 
til å gi oss 'hjelp i rede tid', når Satan frister. Da blir utfallet seier, ikke nederlag.

Kristus var selv offerlammet Joh.l,29, derfor er pakten han går god for mye bedre enn den gamle, Heb.7,22, fordi løftene er bedre, Heb.8,6. "Han kan fullt og helt frelse", Heb.7,25, deg fra all synd i ditt liv.

Jødenes dyreblod kunne ikke gjøre noen fullkommen, Heb 10,1, med en ren samvittighet, Heb. 9,9, men det kan Kristus med sitt blod. Israelittene som opplevde helligdommens karakterendring og nye fødsel, måtte i tro se frem til Guds lam som skulle komme.

"Mens vi venter" på at Kristi tjeneste i himmelens helligdom skal avsluttes, må vi la ånden ta bort all synd, og "døde gjerninger" og sette oss i stand til å tjene "Den levende Gud" Heb. 9,14. Denne enorme og dramatiske forandringen av menneskets karakter utfører Kristus ved å gi sine "lovbud i hjertet og skrive dem i våre sinn" Heb. 10,16. Da er "vårt gamle menneske korsfestet", "syndelegemet" er "tilintetgjort"' og vi har sluttet å være "slaver under synden", Rom 6,8. Synden hersker ikke mer, Rom 6,4.  Helliggjørelse er nå frukten og evig liv venter, Rom. 8,22.

Med frimodighet kan vi bli med Kristus inn i helligdommen, Heb. 10,19, ved at troen blir aktiv og praktisk slik at hjertet renses for synd, Heb.l0,22.

Vi kan endres - "det nye menneske som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten", Efes. 4,24.Da får ikke "djevelen rom", Efes 4,27, for troen har sluttet å bli en mental og teoretisk ''hodeprosess''. 

Den har blitt liv og handling Ingen av oss blir motiver til en slik absolutt og uforbeholden overgivelse før vi forstår at det var vår egen synd, ulydighet og lovbrudd, som tok Jesu liv Heb. 6,6. Da vil vi i Guds kraft "kjempe like til Blodet" mot synden, Heb.12,4, og oppleve at vi alle kan 
"legge av det som tynger, og synden som henger så fast ved oss" Heb. 12,1 mens vi må følge oppskriften helligdomstjenesten tilbyr, ''med blikket festet på Jesus", Heb 12,2.

Når vi forstår forsoningen og hva Kristus gjør for oss i himmelens helligdom. vil vi " strebe etter helligjørelse", Heb.12,14, for uten at synd er bekjent og avstått fra, "skal ingen se Herren", (samme)

La oss tillate Kristus å forandre oss, Slik at vi '' kan gjøre hans vilje." Heb 13,21.